Kommentar

Det var ikke et kort. Det var terror.

Det er snart gått ti år etter 22. juli. Kan vi endelig kalle en spade for en spade?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

22. juli 2011 ble regjeringskvartalet angrepet av en høyreekstrem terrorist. Etter å ha detonert en ett tonns bombe utenfor Statsministerens kontor, der åtte mennesker mistet livet, kjørte han til AUFs sommerleir på Utøya. Der skjøt og drepte han 69 mennesker, en etter en. Nesten halvparten av dem var under 18 år.

Disse ungdommene var ikke tilfeldige ofre. De ble drept fordi de var politisk aktive på venstresiden. Fordi de var Arbeiderpartiets framtid. Fordi de ønsket et samfunn med likestilling, mangfold og solidaritet. Fordi de sto for et menneskesyn og hadde en politisk overbevisning som ble og fortsatt blir hatet og foraktet av det ytre høyre.

10 år er gått. I disse ti årene har Norge tatt et oppgjør med den katastrofalt manglende politi- og sikkerhetsberedskapen. Men oppgjøret med den manglende ideologiske beredskapen er blitt hindret av en lammende berøringsangst.

Da AUF tok kontakt, var jeg ikke et sekund i tvil om at jeg skulle si ja til å levere en tekst.

—  Hege Ulstein

Nå begynner det å løsne. Tidligere i år ga historiker Hallvard Notaker ut boka «Arbeiderpartiet og 22. juli». Den forteller ærlig og brutalt om hvordan hele partiet ble rammet og hva det kostet å stå midt i en katastrofe. Notaker skriver også godt om hvorfor Arbeiderpartiet endte med å kalle 22. juli et angrep på Norge, ikke et angrep på Arbeiderpartiet. Selv om alle forsto at det var nettopp det dette dreide seg om. Ønsket om en samlende retorikk trumfet behovet for et politisk og sannsynligvis polariserende oppgjør.

Tirsdag ga AUF ut sin egen bok om 22. juli. I «Aldri tie, aldri glemme» forteller etterlatte, overlevende og pårørende om hvordan de opplevde angrepet. Sentrale skikkelser i arbeiderbevegelsen skriver om tankegodset bak angrepet og verdiene som ble angrepet. Forskere og eksperter analyserer ideuniverset som motiverte terroristen. Og tre skribenter skriver om veien videre.

Jeg er en av dem. Hvorfor var det viktig å bidra til denne boka? Da AUF tok kontakt, var jeg ikke et sekund i tvil om at jeg skulle si ja til å levere en tekst. Det har vært fortvilende og frustrerende å se hvordan aksepten for tankegodset til terroristen har økt i årene som har gått. Ikke minst har det vært vondt å være vitne til hvordan forsøkene på å ta et oppgjør med dette tankegodset, er blitt møtt med mistenkeliggjøring. Folk fra AUF og Ap er blitt anklaget for å «spille offer», for å «dra 22. juli-kortet» og for å «dra Utøya-kortet». Ikke i lugubre kroker på nettet, men fra en toppolitiker på Stortingets talerstol, en statsråd og nestleder i Høyre og en profilert og respektert programleder i NRK.

Artikkelen fortsetter under videoen

En av terroristens aller viktigste inspirasjonskilder – kanskje den viktigste – har fått stipend fra Fritt Ord. Han er blitt aktivt invitert til å skrive innlegg i Aftenposten. Tenketanken som deler konspirasjonsideene om Eurabia mottar millionstøtte over statsbudsjettet hvert eneste år og har noen av Norges rikeste i ryggen. Det har også nettsiden som har spesialisert seg på hatefulle kommentarfelt og tendensiøse «artikler» som nører opp under rasisme.

Ansvaret for å ta oppgjøret med tankene som førte til 22. juli kan ikke bæres av AUF og Arbeiderpartiet alene. En skikkelig konfrontasjon med farlig tankegods på ytre høyre får vi først når den normale høyresiden melder seg på med full kraft. Enten det dreier seg om de politiske partiene, eller de store mediene som hører til på den blå siden av det politiske spekteret. Naiviteten vi har sett i møte med destruktive strømninger, må ta slutt. På samme måte som høyresiden – med rette – forventer at venstresiden skal ta avstand fra konspiratoriske, venstreradikale nettsteder, ekstreme og voldelige grupperinger, og antidemokratiske stormakter, på samme måte som de forventer at helt vanlige muslimer skal ta avstand fra islamistiske terrorister og menneskefiendtlig undertrykking, må høyresiden også kreve av seg selv at den tar avstand fra konspirasjonstenkning, hat og radikalisering på sin egen del av det politiske spekteret.


«Aldri glemme» handler om at vi alltid må huske på dem vi mistet 22. juli, og hvorfor vi mistet dem. Men «aldri tie» handler om noe mer enn det. Å kjempe mot høyreekstremisme, rasisme og hat er selvfølgelig en viktig del av kampen for å hindre at vi får enda et nytt terrorangrep, slik vi opplevde 22. juli 2011 og 10. august 2019. Men det er viktig også av en annen grunn. Et samfunn der disse tankene får rom og kraft, er ikke et samfunn vi vil ha. Hvordan det går da, kan vi se i Polen, i Ungarn, i Russland – til og med i USA har vi sett det, i fire mørke år. Når høyreradikale, autoritære krefter får mer makt, fører det til angrep på seksuelle, etniske og religiøse minoriteter, innskrenking av kvinners rettigheter, nedbygging av rettsstaten, knebling av det frie ord og undertrykkelse av helt grunnleggende demokratiske rettigheter.

I påsken foreslo AUF-leder Astrid Hoem at det settes ned en ny 22. juli-kommisjon som skal diskutere ideologien bak høyreekstrem terror og hvordan slike holdninger oppstår. Det er et godt forslag, som bør få varm støtte.

Etter angrepet sa daværende statsminister Jens Stoltenberg at vårt svar skulle være «mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet».

Så la han til tre ord: «Men aldri naivitet». Den delen av sitatet blir ofte oversett. Tida for det bør være over.

Mer fra: Kommentar