Kultur

Fjordman, Fjordman

Bloggeren Peder Are Nøstvold Jensen rømmer hals over hode fra 22. juli-ansvaret, og stanser ikke før han er trygt framme i offerrollen.

Knapt to og en halv time etter at bombene gikk av mandag, var konklusjonen klar for den kjente anti­islamisten Robert Spencer: «Jihad i Boston: Muslimsk mistenkt pågrepet». På det tidspunktet var det helt umulig å fastslå hvem som sto bak angrepet og hva som var hensikten. Men i det kontrajihadistiske miljøet kom reaksjonen som en refleks. Fox News-kommentatoren Erik Rush hadde dette å si om muslimer: «Yes, they‘re evil. Let‘s kill them all».

Noe av det samme så vi i de første timene 22. juli 2011. Ganske raskt skulle det vise seg at det var en helt annen ideologi enn ekstrem islamisme som sto bak. Og at et av terroristens viktigste forbilder, for ikke å si dét viktigste, var den norske, anonyme bloggeren Fjordman, senere kjent som Peder Are Nøstvold Jensen.

I boka «Fjordman» forsøker forfatter og journalist Simen Sætre å finne svar på hva som førte Jensen inn i det kontrajihadistiske mørket. Han påpeker at de vanlige oppfatningene om hvordan antiislamsk radikalisering oppstår, ikke passer i dette tilfellet. «Om de bare hadde møtt nye mennesker og lært fremmede kulturer å kjenne, antas det, hadde de revurdert meningene sine. Jensens historie passer ikke inn i dette. Han reiste ut som en intelligent, høyt utdannet mann. Han snakket engelsk, litt tysk og noe arabisk. Han dro til Midtøsten og fikk erfaring, mens han samtidig leste bøker. Likevel kom han tilbake etter tre år i regionen og var radikalisert».

Dette mysteriet gjør Sætre en imponerende innsats for å oppklare. Han introduserer begrepet «luting»: Følelsen som kan oppstå når du oppholder deg i en kultur som går på tvers av alt du har kjært, og som forfatteren selv opplevde da han bodde i Qatar. «Å bo i et land betyr ikke at man utvikler kjærlighet til landet», skriver han. I tillegg får vi en effektiv beskrivelse av den brå endringen i tidsånden som smalt inn i hodene på en hel generasjon rundt årtusenskiftet: «I Norge var Natt&Dag mestre på trippelironi, «Lille Lørdag» fikk oss til å le, Seinfeld ironiserte over små, uviktige ting på TV, mens Erlend Loes bok «Naiv. Super» syntes å beskrive hvordan unge nordmenn følte seg innvendig. Vi var tilbakelent. Så kom 11. september og noe sto på spill».

I kjølvannet av terrorangrepene mot Pentagon og World Trade Center vokste den antijihadistiske bevegelsen fram. I dette miljøet skulle Fjordman bli en internasjonal stjerne. Robert Spencer var blant dem som trykket den norske bloggeren til sitt bryst. Fjordmans bekmørke profetier om hvordan Europa var i ferd med å gå under på grunn av en muslimsk masseinnvandring som myndighetene hadde regissert bak folkets rygg, ble hyllet i den høyreekstreme nettsekten.

Etter hvert fattet Anders Behring Breivik interesse for Fjordman. Han sendte e-poster fullastet med smilefjes og smiger, og kom med flere forslag til hvordan budskapet kunne spres. Alle som har lest manifestet til terroristen, vet at Fjordmans tekster representerer noen av de største galaksene, eller skal vi si svarte hullene, i Breiviks tankeunivers. Det betyr ikke at Breivik hadde latt være å ty til terror dersom han aldri hadde lest Fjordman.

Men det betyr at man kan forvente refleksjon og ydmykhet, for ikke å si anger, fra en mann som har bidratt så sterkt til de tankene Breivik ønsket å spre. Det er på dette punktet Fjordman virkelig faller gjennom. Han avfeier problemstillingen med å si at «hvis Breivik sier at himmelen er blå, er det fortsatt sant, selv om han har sagt det». Sætres gjentatte spørsmål fører ikke til noe annet enn terping på tidligere synspunkter. Spørsmål om vold blir avfeid med tåkete politikersvar. I det hele tatt framstår Peder Are Nøstvold Jensen som en hårsår fyr. En som reagerer med surmuling på motstand og kritikk. Han trives best blant meningsfeller. Det gjør at Sætre må strekke seg til det ytterste for å få mannen i tale, og til tider virker han overengstelig for å tråkke Jensen på tærne, noe Sætre for øvrig reflekterer godt over selv.

Det høyreekstreme og antijihadistiske miljøet er glad i offerrollen. Der føler de seg hjemme. «Ideologien» bygger på at de er ofre for en offentlighet som ikke slipper dem til. Deres kultur er offer for en fiendtlig invasjon av muslimer, og alt dette skyldes at de er ofre for kyniske politikere som vil sitt folk vondt.

Derfor er det kanskje ikke overraskende at Fjordman konkluderer som han gjør. Men det er et godt eksempel på hvilke absurditeter man ender opp med når offermentalitet, hårsårhet og konspirasjonstenkning overtar. Et av de fremste ofrene for 22. juli var nemlig Peder Are Nøstvold Jensen, ifølge ham selv. Ikke bare et tilfeldig offer, men bevisst utvalgt som en av Breiviks målskiver. Hvordan han får til det? Godt spørsmål. Fjordman svarer slik: «Breivik sa at han ville skape en heksejakt på dem som ikke oppfordrer til vold. Blant annet meg. Han ønsket å ramme meg. Han inkluderte mine tekster for å ramme meg.» Og grunnen? «En bevisst og kalkulert hevn for at jeg avviste hans tilnærmingsforsøk og ikke fant ham interessant.»

Jensen gjentar flere ganger at han anser Breivik som en selvopptatt narsissist. «Fjordman» gir grunn til å tro at han vet hva han snakker om.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen