Kultur

«Er flere drept? Er politiet der? Noen må til Sundvolden»

Et parti i sorg som ikke fikk utløp for sitt sinne etter 22. juli, og som fryktet konflikt med Frp. Slik framstår Arbeiderpartiet i ny bok.

Bilde 1 av 2

«Monica skutt. Død». «Noen må til Sundvolden». «Er flere drept? «Er politiet der?» Dette er daværende statsminister Jens Stoltenbergs forsøk på å samle tankene i stikkord på små korrespondansekort med Norges riksvåpen på. Dette var om ettermiddagen den 22. juli 2011, etter det lammende sjokket over at regjeringskvartalet var bombet og at en massakre på AUF-ungdommene var i gang på Utøya. Historiker Hallvard Notaker kommer i sitt kildemateriale tett på Arbeiderpartiet i sin nye bok om partiet i årene 2011–2013, «Arbeiderpartiet og 22. juli», som handler om etterdønningene etter angrepet som til sammen krevde 77 mennneskeliv.

Les også: «Traumet etter 22. juli kan føles like overveldende nå som da»

Tilløp til oppgjør

Statsministerens små, gammeldagse korrespondansekort merket «Statsministeren», er bare noen av kildene Notaker har fått undersøke.

– Arbeiderpartiet har latt meg kikke dem i kortene. Jeg har fått bred tilgang til kildemateriale, sier Notaker. Det var Arbeiderpartiet selv som i 2014 tok initiativet til en faglig fundert framstilling av disse dramatiske og smertefulle årene i partiets historie. Notaker har forholdt seg til forlaget, ikke til partiet, og opplegget ligner den avtalen han i sin tid hadde med Høyre, da han skrev et bind av Høyres historie. I Ap-boka har Notaker utnyttet materiale Ap har levert videre til Arbeiderbevegelsens Arkiv, intervjuer, presseoppslag, Gjørv-rapporten og tidligere forskning om 22. juli. Han fikk også studert arkivene og mailboksen til daværende partisekretær Raymond Johansen. Der fikk Notaker vite om den landsstyremøtetalen Johansen egentlig ville holde i september 2011, men som ble slipt i kantene av partiledelsen fordi man ikke ønsker en konflikt med Siv Jensen og Frp, og generelt ville dempe tonen mellom partiene i en krise for landet. Johansens utkast til tale var tilløpet til et ideologisk oppgjør med Anders Behring Breiviks hat og holdninger, mener Notaker. «Slik mange i AUF og Arbeiderpartiet så det, hadde Fremskrittspartiet gjennom tiår bidratt til å styrke det norske nedslaget av holdninger som dem gjerningsmannen utviklet. Dette var kjernen i raseriet som Arbeiderpartiet hadde demmet opp for helt siden juli, og det var en sentral tanke i både Johansens og AUF-leder Pedersens ønske om et oppgjør», skriver Notaker.

Geert Wilders-saken

Opprinnelig hadde Johansen i landsstyremøtetalen med formuleringer der han omtalte bruken av begrepet «snikislamisering».  Han trakk dessuten sammenligninger med den høyreradikale nederlenderen Geert Wilders islamfiendtlige retorikk. Johansen nevnte ikke Siv Jensens navn, men som daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev til ham: «Geert Wilders-sammenligningen er sterk – betyr at du sammenligner Siv med ham». Og Støre advarte: «Pressen vil se den vinklingen». Statsminister Jens Stoltenberg grep også inn, ringte Johansen og ville dempe innholdet i talen.

– Jens Stoltenberg samlet nasjonen 22. juli ved å si at det var Norge som var blitt angrepet, og at det var nasjonen som i fellesskap sto sammen mot terror. Raymond Johansen ville tidlig spørre: «Hva er det på innsiden av dette fellesskapet som gir grobunn for dette hatet?», sier Notaker.

– Da utfordret han den enheten som Stoltenberg hvilte sitt budskap på, sier han, og mener dette viser noe grunnleggende ved Ap, både før og etter 22. juli: På den ene siden et statsbærende parti med ansvar for alle i hele Norge, samtidig som de tilhører venstresida og sosialdemokratiet.

Les også: Jens Stoltenberg: – Hatet stikker dypere enn vi forestilte oss

Sterkt hat mot Ap

Ap og AUF ble altså hatet så sterkt, av gjerningsmannen omtalt som «landssvikere», at han utsatte dem for et attentat og en grusom massakre på Utøya. Ap var selv et offer, men var som regjeringsparti også i aller høyeste grad politisk ansvarlig for den dårlige beredskapen før 22. juli.

– Ap havner i disse årene i roller som kan være vanskelig å forene, påpeker Notaker.

– De fikk kritikk og hadde det politiske ansvaret for den manglende beredskapen. Samtidig var Ap de første ukene selv med på å tette huller i beredskapen, sier Notaker, som i boken forteller om Aps egen omfattende kriseinnsats for å organisere og hjelpe pårørende og overlevende. Vi får også vite om andre frivillige krefter som trådte til de første vanskelige ukene, og som blant annet raskt sørget for at traumatiserte ungdommer fra Utøya fikk mat og dyner på det improviserte mottakssenteret på Sundvolden.

– Ap-folk førte blant annet lister over savnede og døde. Partiapparatet var lenge en slags administrasjon av sorg og død, sier Notaker.

På gummisåler

«Arbeiderpartiet og 22. juli» er den første 22. juli-boka der Arbeiderpartiet er «hovedpersonen», og handler om perioden tida mellom terrorangrepene 22. juli 2011 og stortingsvalget i september 2013, da Ap mistet regjeringsmakten og Stoltenberg gikk av som statsminister. De to årene rommer selve angrepet, massakren, redningsarbeidet, talene, minnestundene, rettssaken mot gjerningsmannen, Gjørv-rapporten og det politiske oppgjøret om den dårlige beredskapen, og om hvordan Ap har forsøkt å forankre minnet om 22. juli. Men aller mest handler boka om hvor vanskelig det var for Ap å ta et oppgjør med holdningene gjerningsmannen sto for, samtidig som man ikke ville ødelegge det nasjonale samholdet. Notaker beskriver kommunevalgkampen i 2011 der alle «gikk på gummisåler», og der Ap diskuterte om de skulle tørre å dele ut røde roser som vanlig, redde som de var for å bli beskyldt for å utnytte rosetogenes sympatibølge.

Les også: Et torg fullt av roser

– Jeg fant en helt slående varsomhet overfor alt som kunne resultere i en anklage om å utnytte 22. juli, sier Notaker, som i boka skriver:

«Da partiet det samme året (2014) besluttet å tilby Aschehoug forlag oppdraget med å hyre en uavhengig faghistoriker til å skrive en bok med arbeidstittel «Arbeiderpartiet og 22. juli», var frustrasjonen over alt som var holdt tilbake, en sterk motivasjon».

– Jeg forteller om mye de har vært engstelige for å fortelle selv, fordi de har vært redde for hvordan folk ville oppfatte det, sier Notaker.