Kommentar

Ord betyr noe

Én mann har skylda. Alle har et ansvar.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

«Utøya-kortet». «Arbeiderpartiet spiller offer». «22. juli-kortet».

Disse uttrykkene er ikke hentet fra en høyreradikal blogg. De er ytret av en populær programleder på NRK, en parlamentarisk nestleder på Stortingets talerstol, og en framtredende Høyre-statsråd i Erna Solbergs regjering. De ble sagt eller skrevet som en direkte reaksjon på at folk fra Arbeiderpartiet og AUF pekte på sammenhengen mellom ideologi og terror, mellom ord og handling.

Les også: «Er flere drept? Er politiet der? Noen må til Sundvolden» (+)

Fredrik Solvang, Per Sandberg og Jan Tore Sanner har alle beklaget ordene i ettertid. Men at de i det hele tatt ble uttalt, bør være grunn til tung refleksjon for oss alle. Det bør også dette stadig tilbakevendende problemet være: Hver gang noen i Arbeiderpartiet eller AUF forsøker å peke på sammenhengen mellom det høyreekstreme angrepet på dem 22. juli 2011 og det faktum at tankegodset bak terroren deles av urovekkende mange, blir de anklaget for å dra et kort, spille offer, forsøke å kneble debatten, eller slå politisk mynt.

Et viktig bidrag til denne refleksjonen fikk vi på torsdag, da historiker Hallvard Notakers bok «Arbeiderpartiet og 22. juli» ble sluppet. Den bør leses av alle som ønsker å sette seg inn i hvorfor lokket blir lagt på, igjen og igjen, når noen ønsker å diskutere politikken i 22. juli, og å ansvarliggjøre dem som flørter med de samme konspirasjonsteoriene som førte Anders Behring Breivik til Høyblokka og Utøya.

Les også: «Kjære Jon Helgheim. Jeg vil gjerne fortelle deg en liten hemmelighet»

Jens Stoltenberg valgte å møte angrepet med en samlende, nasjonal retorikk. Dette var et angrep på hele Norge, var budskapet. Noe annet kunne han ikke gjøre. Det ville være både skadelig og uansvarlig dersom landets øverste politiske leder dro opp konflikt og konfrontasjon mens hele Norge sto i et nasjonalt traume.

At Jens Stoltenberg også var leder for det partiet terroristen hadde rammet så hardt, kom i bakgrunnen. Det var riktig de første dagene. Men det har ikke vært riktig at det fortsetter å være i bakgrunnen, nesten som et tabu, ikke bare i uker og måneder, men i år. Så mye faktisk, at da et islamistisk terrorangrep drepte tre mennesker i København i 2015, skrev flere aviser at terroren nærmet seg Norge. Ikke at den hadde vært her i fire år.

Notaker beskriver inngående og reflektert hvordan ønsket om å ta et oppgjør med holdningene bak handlingene stadig ble hindret og stanset, og om hvordan raseriet ble holdt nede. Til slutt – fem måneder etter angrepet – gikk partisekretær Raymond Johansen og AUF-leder Eskil Pedersen likevel ut med sitt viktige budskap. De pekte på at høyrepopulismen og høyreekstremismen deler noen av de samme tankene og ideene.

Les også: «Frp-ledelsen har selv ansvar for at mye har gått galt for partiet det siste året»

Pedersen nevnte også partiet hvis navn aldri måtte nevnes. Han sa at Fremskrittspartiet hadde bidratt til en hatsk debatt om innvandring, og at det følger et ansvar med ytringsfriheten. Svaret på utspillet ble Per Sandbergs ord om at Ap spilte offer etter 22.juli, og at partiet ønsket å bruke debatten til å angripe Fremskrittspartiet. Det var et forvrengt ekko av det Frp-leder Siv Jensen hadde sagt allerede 24. juli: «Også vi har blitt et uskyldig offer for denne mannens gjerninger». Sandbergs utsagn kortsluttet debatten, før den egentlig var i gang. Arbeiderpartiet samlet seg om Stoltenbergs konsensuslinje igjen.

Ingen ville noen gang finne på å gi noen andre enn Anders Behring Breivik skylda for angrepene 22. juli. Det er ikke, og har aldri vært, poenget med å peke på at han ikke var alene i sitt idéunivers. Men det er viktig å si tydelig ifra når lignende og beslektede tanker sprer seg og får fotfeste – også i deler av det politiske etablissementet. Ikke for å «ta» Frp – men for å ta debatten om hvor destruktivt dette tankegodset er.

Les også: «Det er så lett å tenne lys for en som er død. Det er mye vanskeligere å kjempe for de som lever»

Siv Jensen fortetter å snakke om snikislamisering, slik hun også gjorde før 2011, til tross for at Frp beklaget det i 2013, da partiet var på vei inn i regjering. Sist Frp tok fram ordet, var da den høyreekstreme terroristen Philip Manshaus angrep Al-Noor-moskeen i Bærum 10. august 2019.

Da kronprins Haakon besøkte moskeen for å vise sympati og støtte, hilste en kvinnelig muslim på ham ved å ta seg til hjertet, i stedet for å ta ham i hånden. Snikislamisering, ifølge Frp-lederen.

Snikislamisering er en forestilling om at skjulte krefter forsøker å islamisere samfunnet, mot vår vilje og uten vår viten. Det er en sentral forestilling i konspirasjonsteorien Eurabia, som hevder at forræderske politiske eliter står i ledtog med arabiske land om å importere muslimer i store antall til Europa, slik at samfunnet blir islamisert og de kan få kontroll. Eurabia-teorien sto sentralt i Anders Behring Breiviks manifest. Er ikke Siv Jensen klar over dette, når hun aktivt velger å bruke dette uttrykket – til og med som en anklage mot ofrene etter et høyreekstremt terrorangrep?

Les også: «Du er på feil side av byen. Ikke ta med deg smitten hit»

Det har vist seg svært vanskelig for Arbeiderpartiet å ta debatten om at tankene som førte til 22. juli finnes andre steder i den norske offentligheten – i og utenfor partipolitikken – uten at de blir møtt med mistenkeliggjøring og usaklige angrep. Altfor mange utenfor partiet - også vi i mediene - har skygget unna. Det har fått konsekvenser.

Mange av tankene er blitt mer, ikke mindre akseptert. Høyreradikale blogger får både statsstøtte og milliongaver fra Norges rikeste. Da NRK Satiriks oversatte deler av Anders Behring Breiviks manifest til nynorsk og sendte det inn som leserinnlegg, ble de publisert av både Dagen og Fædrelandsvennen, uten at noen reagerte. Målet var å vise hvordan det som ble sett på som hatefullt prat i 2011, nå var blitt dagligdags politisk tale. De fikk fram poenget.

Det er mange grunner til å kjempe mot ekstremisme. At det fører til terror, er den vondeste og mest alvorlige. Men ekstremisme fører til en rekke andre ting, også, som vi heller ikke vil ha i samfunnet vårt.

Det fører til undertrykkende og inhuman politikk, mistenkeliggjøring og konflikt, til politiske angrep på rettsstaten og demokratiske prinsipper. Det fører til at sårbare mennesker som søker fellesskap rekrutteres inn i en destruktiv tankeverden.

Også derfor bør slike ideer avvises – ikke flørtes med.

Mer fra: Kommentar