Ett år etter

Unnskyldningen kom fra «dypet av mitt hjerte», skrev jeg, og den gikk – kanskje noe uventet – til bussrute 11 B fra Storo.

Dette er nok første, og trolig siste gang jeg kommer med en offentlig unnskyldning til en bussrute. Attpåtil var 11 B bare en skarve midlertidig rute, som i halvannet års tid ble satt inn fordi Oslo kommune skulle ruste opp trikkeskinnene i bydelen min. I mange måneder vasset vi i gravemaskiner og anleggsarbeidere, og alle hatet vi bussrute 11 B. Vi mente bussene som var for små, slitne og stappfulle, og at de altfor ofte var forsinket. «Der sto vi som sild i tønne, uten noe å holde oss i opp den humpete bakken, skranglet og ristet og stirret dystert gjennom frontruta», skrev jeg for et år siden.

«Men så kom 12. mars», som det gjerne heter i mange fortellinger nå. Etter Ernas nå så historiske «de mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid»-pressekonferanse, forsto jeg brått at jeg hadde tatt min aller siste tur med 11 B. «Å, som jeg savner deg, 11 B», skrev jeg, etter bare en dag på hjemmekontor. «Og å, som jeg drømmer om den dagen da alt kan bli som før igjen. Den dagen vi alle kan komme ut av hjemmekontorene og karantenene våre, og gå verden trygt i møte», skrev jeg, og la til: «Ja, vi kommer kanskje til å stå der på bussen som sild i tønne. Men vi kommer i alle fall til å få være sammen».

Det ble jo ganske sentimentalt der på slutten. Til mitt forsvar vil jeg si at dette var en følelsesladet tid. Det virker også så uendelig lenge siden nå. Mange munnbind er gått i søpla siden den lørdagen jeg skrev at jeg savnet bussrute 11 B. Og hvor mange ganger kan vi ha hørt helseminister Bent Høie si på koronapressekonferanser at vi må «holde ut litt til?» Jeg orker ikke telle.

Da jeg skrev om mitt bussrute 11 B-savn for et år siden, hadde vi ennå ikke ristet av oss det store 12. mars-sjokket, og den ekle katastrofefilm-følelsen som fulgte. «Dette er som en katastrofefilm fra Netflix, bare at vi alle er med i den», som en skrev på Facebook. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om den filmen vi er med i nå. Den hadde nok hatt et tungt preg av alvor og frustrasjon, men først og fremst hadde den filmen blitt helt utrolig kjedelig. Hvem gidder å se en film der det eneste hovedpersonene gjør, er å gå tur, sjekke smittetall på mobilen, og se på TV?

Jeg tviler på at den filmen noensinne blir laget. Det er jo en mulighet for at filmen hadde blitt litt mer spennende om den ikke ble spilt inn i en langtidsstengt by som Oslo. Hadde filmen blitt spilt inn i Trondheim, for eksempel, kunne hovedkarakteren i det minste stukket innom Skeidar for å kjøpe et teppe til stua, eller tatt seg en tur på treningssenteret Men selv det hadde nok blitt en søvndyssende affære. Men so what, jeg har uansett ikke tenkt å se den filmen. Ikke er kinoene åpne heller.

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen