Unnskyld, 11B

Buss nummer 11 B er den lille ruta nord i hovedstaden som akkurat nå går i stedet for trikken her jeg bor. Rute 11 B er bare ment å være midlertidig. Det er en «buss for trikk» mens Oslo kommune ruster opp trikkeskinnene.

Eller «midlertidig»: 11 B har gått siden desember 2018, og for mange av oss føles ikke dette det minste midlertidig, men som en hel evighet. Den skal slutte å gå i mai, men det var det ingen av oss som trodde på lenger. «De skal vel bli ferdig i mai?» kunne en av oss tillitsfullt si.

En annen skar en sur grimase, som betydde noe sånt som: «Yeah, right!»

For å, som vi alle har klaget på deg, 11 B. «Hersens buss for trikk!» sa vi ofte grettent til hverandre. Du var så altfor liten, sa vi. Du skulle heller ha vært en moderne leddbuss for å ta unna for alle de som før fikk plass på trikken. Du var dessuten ofte forsinket.

Eller du bare tøffet frekt av gårde selv om du godt så at noen av oss sto igjen på Storo. «Er det mulig?!» Han SÅ jo at vi sto her!» sa en medpassasjer, hutret i den kalde vinden, mens hun hyttet etter sjåføren. Enda et kvarter å vente før vi kunne komme hjem til middag.

Og min kjære lille buss 11 B, bare innrøm det: Du var alltid, alltid stappfull. Vi nærmest sloss for å få plass hos deg, men endte gjerne opp helt framme hos sjåføren, på den siste lille millimeteren med plass.

Der sto vi som sild i tønne, uten noe å holde oss i opp den humpete bakken, skranglet og ristet og stirret dystert gjennom frontruta, mens vi ventet på at anleggsarbeiderne skulle gi oss tegn til å passere ved Disen.

Å, som irritasjonen vokste mens vi sto der på Disen og ventet på anleggsarbeiderne og stirret gjennom frontruta og bare ville hjem. Og å, så mange ganger jeg har startet ettermiddagen hjemme med å baksnakke deg, 11 B.

Straks jeg var innenfor døra, begynte jeg: «Å, hadde det ikke vært for buss for trikk, så kunne jeg vært hjemme for tre kvarter siden! Hersens buss for trikk».

Men alt dette var selvfølgelig før koronaens tid. Sist jeg så vidt turte å kjøre med deg, 11 B, var det plutselig så altfor god plass. Det var nesten bare meg der. Jeg kunne ta hvilket sete jeg ville.

Jeg satt der alene og stirret ut av vinduet da vi kom til Disen, og tenkte: «Unnskyld, 11 B. Du gjorde bare så godt du kunne. Det er jo ikke din feil at kommunen vil bygge nye trikkeskinner».

Å, som jeg savner deg, 11 B. Og å, som jeg drømmer om den dagen da alt kan bli som før igjen. Den dagen vi alle kan komme ut av hjemmekontorene og karantenene våre, og gå verden trygt i møte.

Ja, vi kommer kanskje til å stå der på bussen som sild i tønne. Men vi kommer i alle fall til å få være sammen.