Klem i vei!

Den hadde jeg aldri hørt om. Er det virkelig noen der ute som synes det er for lite klemming? Jeg synes det klemmes for mye og tenker med et lettelsens sukk at jeg neppe vil bli invitert til «Lindmo». Det er kanskje like greit; jeg tviler på om det ville føles OK å bli klemt av fredagsdronninga selv, eller for den saks skyld å føle på en slags høflig plikt til å gi seg til å klemme rundt på vilt fremmede mennesker som sitter pent i panelet, allerede ferdigklemt av dronninga. Vi ser det samme hos Skavlan; glem for all del ikke å klemme! Jeg skulle likt å se den gjesten som kontant stakk frem høyrehånden og viste seg som en sann klemmevegrer!

Men vi må jo hilse, og hverdagshilsing er i endring. Utlendinger fra vår vestlige kulturkrets synes det er rart når butikkperonalet ofte ikke verdiger dem med et blikk når de er turister i Norge. Jeg liker at butikkpersonalet i Frankrike hilser meg med et kjapt «bon jour, Madame» og likeledes «au revoir, Madame, et bonne journée!» når jeg forlater butikken. Overdrevent og innholdsløst, påstår noen, men det skaper en kontakt og en god atmosfære. Ja visst klemmer de i Frankrike også, kyss 3 ganger vekselvis på høyre og venstre kinn, men da kjenner de hverandere fra før.

I Thailand legger de håndflatene mot hverandre, og jo høyere opp jo større respekt for den de hilser på. I våre øyne er dette en vakker hilseform; helt annerledes i Tibet, der man strekker ut tungen. Uestetisk, synes kanskje vi. Håndhilsing er ganske utbredt blant unge innvandrere her, man føler seg sett og akseptert.

Skikker endrer seg, og alt avhengig av situasjonen kan hilseritualer bli en del av et skolereglement. På noen barneskoler håndhilser læreren på hver enkelt elev ved skoledagens begynnelse, sikkert gunstig for trygghet og det å føle seg inkludert.

Med undring opplevde jeg som ansatt i et firma i Bruxelles at alle de 30 kollegaene håndhilste på hverandre, ikke bare ved dagens begynnelse, men jamen også før man forlot arbeidsplassen om ettermiddagen. Dette var tidlig i 60-årene, og jeg syntes det var oppkonstruert, og i dag antagelig utradert av tidens tann.

NRKs artige og innholdsrike språkprogram med den drivende gode programlederen Linda Eide viser en annen hilsevariant. Når gjestene innfinner seg, ønskes de velkommen av Linda med et greit og sannsynligvis også fast håndtrykk. Slik vet man hvor man har hverandre. Ikke noen klemming der, nei. Jeg heier på Linda!