Keffiyeh, klovnenese og folkerettsbrudd

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

4. juni tok Marian Hussein (SV) ordet i Stortinget. Hun krevde at Oljefondet trekker seg ut av selskaper som bidrar til Israels okkupasjon og folkemord. 

På skuldrene bar hun en keffiyeh, det ikoniske palestinaskjerfet, vevd i bomull, båret i sorg, tilhørighet og motstand. 

Før hun fikk tale, ble hun bedt av stortingspresidenten om å ta det av. Hun nektet og for det skylder vi henne takk.

Hun brukte sin stemme, sitt nærvær og sin posisjon til å si det som måtte sies, og vise det som ikke lenger tåler å bli skjult. 

Hun bar ikke bare et stykke tøy. Hun bar ansvar, mot og solidaritet, på en talerstol der symbolet på undertrykkelse ble ansett som mer forstyrrende enn selve undertrykkelsen.

Ifølge Stortingets protokollhåndbok, omtalt i Aftenposten i 2015, nevnes «palestinaskjerf, klovnenese og buttons» som uønskede visuelle ytringer i salen. Å forby keffiyeh, og sidestille den med klovneneser, er ikke bare nedverdigende, det er dehumaniserende. 

Det avslører hvem som får være til stede med sin sorg og identitet, og hvem som stenges ute fra det offentlige rom. Når kulturelle uttrykk for tilhørighet fremstilles som forstyrrende, sier det mer om samfunnets maktstruktur enn om dem som bærer dem.

I en tid der palestinsk liv og verdighet reduseres til et ordensproblem, sto Hussein urokkelig. Ikke bare i protest, men i prinsippfasthet. Hun sto i det som er virkelig: At palestinsk eksistens altfor ofte ikke tåles som synlig.

Samtidig stemte flertallet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, KrF og Frp, for å videreføre investeringer i selskaper involvert i Israels okkupasjon og folkemord. 

Dette skjer til tross for gjentatte advarsler fra FNs spesialrapportør Francesca Albanese, Amnesty, Redd Barna og en bred allianse av norske organisasjoner som ber regjeringen stanse investeringer med høy risiko for medvirkning til folkerettsbrudd.

At et stykke vevd bomull vekker mer uro enn politikken og folkemordet det protesterer mot, sier sitt. Men keffiyeh er ikke partipolitisk propaganda. Den uttrykker tilhørighet, motstand og livskraft. 

På Hirbawi-fabrikken i Hebron, den siste gjenværende i okkupert Palestina, veves den fortsatt, i skyggen av kontrollposter, bosettervold og blokader.

Mønstrene bærer dyp symbolikk: Olivengrenene for røtter og utholdenhet, fiskegarnet for forbindelsen til Middelhavet, og de tykke linjene som en gang fulgte handelsrutene som bandt landet sammen.

Regjeringens Palestina-politikk mister troverdighet

Skjerfet er laget av bomull og vevd med samme teknikk som gasbind. Kanskje ikke tilfeldig. Gaza ga opprinnelig navn til gasbindet, gauze, som tidligere ble produsert og eksportert derfra. 

Det som en gang ble sendt ut for å lege sår, bæres nå for å vise dem. Keffiyeh skjuler ikke. Den synliggjør.

I dag finnes det knapt gasbind igjen i Gaza. Leger rapporterer at bandasjer vaskes og gjenbrukes. Barn bandasjeres med filler. Sår forblir åpne. I byen som ga navn til stoffet som skulle lege, finnes ikke lenger det mest grunnleggende for å overleve. 

Og mens dette pågår, insisterer det norske storting på at det er keffiyehen som krenker verdigheten i salen.

Skulle kjøpe kaker. Fant hatmeldinger som kakepynt

Dette handler ikke bare om et skjerf. Det handler om hvem vi lar være synlige, og hvem vi forsøker å regulere bort. 

Når palestinsk identitet fremstår som forstyrrende, er det ikke nøytralitet vi utøver, men strukturell rasisme; en stille, men virksom form for usynliggjøring.

Palestinsk eksistens er ikke en provokasjon. Det er liv. Og liv fortjener ikke debatt. Det fortjener rettferdighet, verdighet og beskyttelse. 

At Gaza ga verden et stoff som ble synonymt med omsorg og helbredelse, og nå selv fratas alt som kan lege, er hjerteskjærende.

Hvis vi fortsatt aksepterer at noen liv må rettferdiggjøres for å telles, svikter vi ikke bare palestinerne. Vi svikter oss selv, vår rettsstat, vår moral og vårt medmenneskelige ansvar.

Dette er ingen krig