Muse på Tons of Rock: Monumentale, forførende og ujevne

Muse kom til Norges største festival med det som ble en fest av en konsert, men enda mer en arbeidsseier. Ikke alle blant publikum vil mene at trioen var selvskrevne som en headliner på Ekebergsletta. Men måten bandet gir blanke i at de deler publikum, er også noe av det som gjør Muse interessante utover evnen til å skrive musikk som fenger de helt store massene.

Muse er et av de bandene du enten elsker eller hater. Gjerne samtidig, skiftende eller alternerende alt etter humøret. De tidlige store konsertene deres over et visst nivå, flyttet merkestolpene for hva en stadionkonsert kunne være. Den framoverlente formidlingen av den tunge, soniske og episk rockoppskriften var fullendt: «Den som har undervurdert hvilket format trioen fra ikke-byen Teignmouth har kommet opp i, kan ikke lenger avskrive dem som en Radiohead-mutasjon med ambisjoner, for den kraftsalven som Muse hentet ned fra skyene i går er det ikke mange som gjør dem etter.»

Det skrev undertegnede i 2007 etter en formidabel maktdemonstrasjon på Roskilde-festivalen den sommeren. Det var etter albumet «Black Holes and Revelations» og låter som «Knights of Cydonia». Muse var på toppen. Så led de samme skjebne som flere andre band som ble store veldig fort innenfor den symfoniske elektrorocken. De havnet i den kategorien som i lystig lag ble nevnt når man begynte å diskutere ting som verdens dårligste band og slikt.