I 2011 uttalte Støre på tv at en militær intervensjon i Libya var uaktuelt. Dagen etter ville han innføre demokati ved hjelp av norske bombefly. Nå har det skjedd på ny. Onsdag 26. juni avviste nåværende forsvarsminister tanken på norsk deltagelse i Persiagulfen. Over natta endret han, som Støre, standpunkt. «Vi har mottatt en forespørsel fra USA om bidrag til en form for mekanisme for å styrke sikkerheten for skipsfats i Hormuzstredet. Vi stiller oss positive til USAs initiativ», sa han dagen derpå. Norske politikere er ikke vonde å vende.
Spenningene i Gulfen balanserer på bristepunktet. Trump truer Iran med tilintetgjørelse ene dagen og ønsker dialog den neste. En gnist er nok til at situasjonene kommer ut av kontroll mener historiker Hilde H. Waage. I et intervju med DA bruker hun adjektivet farlig ni ganger. Der Obama var stri på at taktiske atombomber ikke skulle benyttes mot kjernefysiske anlegg i Iran, slik Israel har ønsket og fortsatt vil, vurderer Trump muligheten. Flere enn Waage påpeker at Amerikas president ikke er en strategisk langstidsplanlegger, men uforutsigbar og ubergenelig. Historikeren finner det derfor skremmende at Trump har støtte fra det politiske hjemmemiljøet samt eget folket når det gjelder Iranpolitikken.
Nyhetsoppleserne gjentar stadig at Iran har brutt atomavtalen fra 2015, men det går ikke an å bryte en avtale som alt er brutt. Handler det hele om å forhindre at Iran blir en regional maktfaktor? Stormakta satser i alle fall hodeløst på å forsvare det de kaller amerikanske interesser. 27. juni ble USAs mest aggressive og svulmende militærbudsjett noen sinne vedtatt med 56 mot 8 stemmer. Halvparten av det hele er øremerka krigsformål og tilsvarer det dobbelte av Kinas militære forbruk. Russlands budsjett er betydelig mindre og på linje med Saudi-Arabia, Inda, Frankrike og UK. Trump innfridde et valgløfte da han vraket atomavtalen med Iran, men lovet også å ikke gå til krig. Spørsmålet er: Kan noen ha tiltro til denne mannen?
Etter 40 år med hat og sanksjoner samt løftebrudd fra USA, som EU var imot, men ikke står opp for, har begge parter sveket Iran både juridisk og politisk. I tillegg øker USAs økonomiske straffetiltak i omfang.
Ingen kan bryte amerikanske påbud uten å få pisk. Den italienske storbanken Unicredit SPA ble ilagt svimlende 11. milliarder i bot for å ha forsøkt å omgå sanksjonene mot Iran. Hvis USA har den slags kontroll over det internasjonale finanssystemet, betyr det at de fungerer som et kapitalistisk diktatur, samt at stormakta bruker forkastelige midler for å oppnå regimeskifte i Iran. Men virker sanksjonene? Pål Velo har en interessant sak i Klassekampen 6. juli. «Alle de mest lukrative delene av økonomien er trygt plassert hos regimet», meddeler han. Straffa rammer med andre ord ikke eliten. Ved å påføre vanlige mennesker sult og sykdom kommer USAs strategi på kant med internasjonale lover og etikk. Er håpet at det iranske folk i desperasjon vil angripe sitt eget maktapparat?
En eventuell iransk borgerkrig eller et krigsutbrudd vil berøre og dra med seg andre land i denne kritiske tida da Verdens diagnose er av fremskridene og aggressiv art. Pasientens tilstand krever ro og stabilitet. Kuren betår i livbergende samarbeid. I en hatsk og konfliktfylt atmosfære blir Jordas helbredelse motarbeidet og umuliggjort. Det å bringe landet vårt inn i nok en krigsfarlig operasjon er moralsk forkastelig. Vi skal bare bidra med sikkerhetstiltak, sies det, som vanlig. Jeg er redd vi har politikere som vil gjøre det gale av frykt eller manglende forstand.