Hvilke barn bekymrer vi oss for?

Kan vi ikke bare stenge alle skoler nå og gå over til digital undervisning for en periode?

Det ligger mye politikk i å bli likt, og de strenge smitteverntiltakene i våres, ble etter hvert møtt med arg kritikk.

For selv om tiltakene leverte svært gode resultater, så opplevde mange foreldre tiltakene som krevende, og barnevernet uttrykte da også bekymring.

Dessuten ligger det økonomi i å holde hjulene i gang.

Les også: Ber folk i Oslo forberede seg på sosial nedstengning i julen

Åpne skoler haler smitten ut, skrev forsker og lege Gunhild Nyborg tidligere i november, det viser flere internasjonale studier. Hun beskriver det som «seigpining» for både voksne og barn, og argumenterer for en total overgang til digital undervisning i en kortere periode. Hva skyldes politikernes stadige vegring mot å innføre dette nå, når de var så raske på labben med å innføre det i mars? Og spesielt nå som så mange av oss, spesielt i Oslo og andre tettbygde byer og bygder i Norge, må forholde oss til kompliserte og varierende råd i forhold til smitte, karantene og hjemmeskole.

Og hvilke barn bekymrer vi oss egentlig for her?

Hvis vi ser bort fra barn av de med foreldre som ikke kan ha hjemmekontor: bekymrer vi oss over de som bor i ellers gode hjem, men hvor foreldre klikker under pandemiens stress? Som savner venner og det sosiale? Eller de som allerede opplever vold hjemme? Og savner de skole, trives de der?

 

 

«Hva skal vi med barn?» spør Simen Tveitereid retorisk i boka si med samme tittel. Hvorfor får så mange privilegerte mennesker i et rikt land som Norge barn, for deretter å bli så fullstendig overveldet av å ha dem rundt seg hjemme?

Jeg vokste selv opp i et hjem med mye psykisk og fysisk vold. Det var skummelt å være hjemme. Men skolen ble ikke dermed et tilfluktssted.

Les også: – Tror vi kan reise normalt internasjonalt først fra våren 2022 (+)

Tvert imot kjente jeg meg utrygg og alene der med det ingen andre måtte få vite. Var redd for å bli utstøtt av de andre barna eller ikke bli trodd av de voksne. I stedet stengte jeg meg inne på rommet mitt, med bæreposer av bøker fra biblioteket, tok tilflukt i min egen verden der.

Sånn ble det bare, det vet de som har vært i samme situasjon, det blir umulig å dele. For det kan straffe seg, det vet vi, ikke bare i form av utstøtning og mistro, men skumlest av alt: ytterligere straff. Det opplevde jeg selv etter at jeg betrodde meg til en voksenperson. 

Det jeg ønsker er at alle vi voksne gjør en innsats.

At vi ser litt mindre bort og er litt mer på tilbudsfronten. Overfor alle barn og unge vi har rundt oss. At vi viser hun, han, og hen at vi kan faktisk lytte og ikke sladre, for det kan hjelpe et barn selv når det barnet vet at bare én ser og vet, men like fullt er der for en.

Jeg glemmer aldri den ene naboen, en rektor for voksenundervisningen, som kom med plaster en gang jeg falt på gangstien og som trøstet meg når de voksne hadde nabofest og fyrverkeri. Jeg tror hun så og skjønte mer enn hun gav uttrykk for.

Dette kan vi som samfunn og medmennesker greie både med fysisk skole og med hjemmeskole.

Les også: «Knut Arild Hareide har vært en stor skuffelse som samferdselsminister»

Med hjemmeskole og hjemmekontor kommer vi jo faktisk på mange måter enda nærmere de vi bor tett på og blir enda synligere for hverandre, både i by og bygd.

Vi ser jo at vi kan gjøre oss mer tilgjengelige og bydende overfor andres barn. Det handler bare om å tørre å se, og å tørre å by litt mer på oss selv. Jeg mener at vi skylder barna det. Både med og uten pandemi.

Åpne skoler kan ikke forsvares rent ut av en intensjon om å ta vare på barna. Tvert imot er det nå vi alle må være der for alle de barna vi har rundt oss. Vi må se dem og vi må bry oss, og vi må kunne gi noe av oss selv.