Den første januar 1987 var et av stolteste øyeblikkene i moderne norsk historie. 18 år etter at den første olja i Nordsjøen blei oppdaga, overtok Statoil operatøransvaret for det største feltet av dem alle, Statfjord. Da overgangen var et faktum, blei det amerikanske Mobils skilt tatt ned, og den ikoniske oljedråpen som i mange tiår var kjennemerket til den norske stats oljeselskap blei avduka.
Denne hendelsen markerte det foreløpige høydepunktet på ei utvikling ingen andre land i verden har fått til. Det var utenlandske geologer som fant ressursene i Nordsjøen, utenlandske selskap som tok på seg å få den opp av bakken, og det var importert teknologi som gjorde det mulig. Mindre enn to tiår seinere var det vi, det norske folk, som eide selskapet som tok føringa på norsk sokkel, og olja blei utvunnet fra norskproduserte Condeep-plattformer basert på norsk teknologi.
På land fulgte utviklinga samme retning. Oljerikdommen spredte seg, om ikke jevnt over landet, det var fortsatt jappetid, så i alle fall over hele landet. Inntekter gikk opp, velstanden vokste og statskassa blei større med skatteinntektene fra Statoil som lokomotiv.
Når Statoil nå bruker en kvart milliard på å kvitte seg med navnet sitt, og erstatte det med et konsulentoppfunnet ord som det viste seg at betydde «hest» på latin, er det ikke bare en himmelropende sløsing med penger. Det er også et bevisst grep for å koble vårt felles eide oljeselskap fra sin egen historie.
En uhellig allianse mellom de som over alt i verden vil kvitte seg med staten i Statoil, og de som vil kvitte seg med olja, har applaudert fram kommunikasjonskonsulentenes abrakadabra. De førstnevnte ønsker ikke et statsoljeselskap, de ønska det knapt for 50 år siden heller, og for hver suksess denne politisk styrte oljepolitikken har hatt, har det vrengt seg inni dem. Det er det frie markedet som skal lykkes i industri og teknologi, ikke staten. Det hverken passer med kartet eller terrenget de ønsker. Og kanskje enda viktigere, det er ikke staten, men den private kapitalen som skal styre og profitere på naturressurser som olja. Det var de samme kreftene, den gangen med Arbeiderpartiets ledelse som pådriver, som delprivatiserte Statoil på begynnelsen av 90-tallet.
Disse kreftene har pressa på for navneskiftet mange ganger før. Det er for øvrig ofte de samme som ergrer seg grønne over at selskapet skal ha hovedsete i industribyen Stavanger, nært olja og industrien, og ikke i Oslo, hvor finansakrobater og politikere holder til.
Men denne gangen har de fått uventa støtte. Miljøorganisasjoner og miljøpartier langt ut på venstresida har omfavna navneskiftet fordi oljeselskapet dermed ikke lenger har olje i navnet. Det skal, ifølge reklamen, og miljøvernerne, innebære et retningsskifte fra olje til energiselskap. Denne naive ideen er nesten som en parodi på den akademiske postmodernismen. Språket definerer virkeligheten. Om et selskap som i all hovedsak driver med utvinning av olje og gass, og i all hovedsak vil gjøre det de neste tiårene, tar olje ut av navnet sitt, vil selskapet endre karakter.
Det er for øvrig den samme historien Statoil nå forteller om seg sjøl i de påkosta reklameartiklene som kommer fram øverst i landets nettaviser, og i annonser over hele landet. Vi var et oljeselskap, nå er vi blitt Equinor. Problemet er at det ikke er sant. Statoil var et oljeselskap.
Equihvadenåvar er også et oljeselskap, bare med et rart navn.
Statoil har riktignok satsa seriøst på vindkraft, da særlig flytende havvind, de siste åra. Men det starta lenge før navneskiftet, Hywindparken i Skottland er et godt eksempel. Det ser endelig ut til at norske myndigheter, kanskje til og med miljøbevegelsen, begynner å innse at norsk sokkel for lengst skulle vært en utviklingsarena for havvindteknologi, og at det var fra disse flytende vindmøllene og ikke kabler fra fastlandet, den alternative energien til plattformene skulle ha kommet. Men denne satsningen har ingenting med språk, men alt å gjøre med at Statoil under Eldar Sæthres ledelse har vært villig til å sette av seriøse ressurser til vindkraft.
Et oljeselskap som tar olje ut av navnet endrer seg ikke, det sminker seg for dem som syns oljepenger lukter ille. Et statsselskap som tar stat ut av navnet, gjør det ikke for å markedsføre seg bedre, men for å bli kvitt staten som eier.
Språket bestemmer ikke hvordan Equipartner vil utvikle seg. Men språket bestemmer hvordan vi oppfatter historien. Norsk oljehistorie er full av konflikter, av kamp om arbeidsvilkår, lønn og sikkerhet for mennesker og natur. Om utvinningstempo og nasjonal leverandørindustri. Jeg har demonstrert mot Statoil oftere enn jeg har hylla selskapet. Men norsk oljehistorie er likevel aller mest en suksess. Og en stolt historie. Statoil har vært et av de viktigste symbolene på denne historien. Å ta fra selskapet navnet og erstatte det med et ord som like gjerne kunne betegna et private equity fond, tar en bit av denne historien fra oss.