En frihetsprofets forkynnelse

Det er etter min mening ikke noe poeng å skape unødig byråkrati for elsparkesykler, når aktørene selv besitter verktøyene for å rydde opp.

«Frihet var Frps evangelium, og Hoksrud sto fram som den nye frihetsprofeten», skrev tidligere førsteamanuensis ved OsloMet, Jan Johnsen, i Dagsavisen 6.august som en kritikk mot dagens regelverk knyttet til el-sparkesykler.

La meg først starte med å takke for tittelen «frihetsprofet»

Les kritikken her: Frp har avslørt seg selv

Jeg må innrømme at det er et av de bedre, og mer treffende kallenavnene jeg har pådratt meg i løpet av mine drøyt 30 år i politikken. Det kommer fra en som har hatt mange opp igjennom tidene. 

La meg videre gi honnør til Johnsen, som har helt rett når han sier at frihet er FrPs evangelium.

Jeg må likevel skuffe samme person, som åpenbart har tolket dette dithen at frislipp av Segway, el-sparkesykkel og vannscooter er sentrale tema i dette frihetens evangelium.

Det er det altså ikke.

Les også: Stein (62) så seg lei av elsparkesykkelkaoset i Oslo – begynte å rydde selv

Derimot står troen på enkeltmennesket og markedet, ideen om en begrenset stat, og idealer som ytrings- og religionsfrihet helt sentralt. Det er et budskap jeg skal fortsette å forkynne og misjonere, også i tiden fremover. Men det kan vi ta mer om siden.

Tilbake til el-sparkesyklene.

Mitt utgangspunkt er enkelt: Dette er et fantastisk tilskudd i bybildet som mange har glede av. Likevel fordrer bruken av disse, på samme måte som det meste annet i denne verden, at de som benytter seg av el-sparkesyklene bruker hodet og viser hensyn til andre.

De aller fleste gjør det.

Dessverre så ser vi eksempler på at noen ikke klarer å overholde disse enkle reglene. På samme måte som vi ser eksempler på bilister, syklister og båtførere som heller ikke opptrer hensynsfullt overfor sine medtrafikanter. Det er likevel ingen som bruker det som argument for å forby verken sykkelen, bilen eller båten.

Jeg har sympati med de som irriterer seg over at enkelte slenger fra seg sparkesyklene midt i veien, til sjenanse for andre eller kjører villmann gjennom Oslos gater. Løsningene som ofte presenteres, å innføre en drøss med nye forbud, påbud og reguleringer fra statlig hold har jeg på den annen side liten sympati for.

Det er etter min mening ikke noe poeng å skape unødig byråkrati, når aktørene selv besitter verktøyene for å rydde opp.

Les også: Ni av ti vil ha regulert sparkesykkel-parkering

Fredag forrige uke viste aktørene i Oslo selv ansvar ved å gå sammen om å opprette felles regler for parkering av sparkesyklene og felles ryddepatruljer. Det helt uten å opprette et eget statlig kontor for å føre tilsyn.

Johnsen har utfordret meg til å svare på spørsmålet om hvor mye disse doningene koster samfunnet. La meg starte med å si at det trolig ville ha vært bedre om han stilte det spørsmålet til enkelte av hans tidligere kollegaer ved OsloMet, som forhåpentligvis er bedre skikket til å regne på dette enn meg.

Jeg kan dessverre ikke gi Johnsen et konkret tall. Det jeg likevel kan gi han er en lovnad.

Hvis det er statens økonomiske bærekraft som bekymrer han, kan jeg forsikre han med at jeg har en rekke forslag til kutt og besparelser i neste års statsbudsjett, som langt vil overgå eventuelle merkostnader disse doningene har påført samfunnet. Det skal derfor ikke stå på meg at vi skal få budsjettet i balanse, også i årene fremover.

La meg avslutningsvis bemerke, at da de første bilene kom til Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var mange bønder sinte fordi disse nye farkostene skremte hestene. Det tok heller ikke den gang lang tid før det kom krav om reguleringer.

Les også: Ingen promillegrense for elsparkesykkel

Noen fylkesmenn forbød all bilkjøring, andre begrenset den til en dag i uken. Andre steder kom det krav om at en person måtte sykle foran bilen og varsle om at den kom. Heldigvis gikk det seg til med denne nye teknologien som skremte hestene. Jeg tror det vil gå bra, også i 2020.