TV-seere følger spent med på krigsdramaet «Kampen om Tungtvannet» på NRK og avisspaltene er fulle av innlegg om ytringsfrihet etter det grufulle terrorangrepet mot Charlie Hebdos redaksjon i Paris. Å publisere til tross for press og trusler var – og er fortsatt – hverdagen i det franske satiremagasinet.
Enda tydeligere trusselbilde var det mot de nordmennene som kastet seg ut av et fly over Hardangervidda og kjempet seg fram til tungtvannsfabrikken på Vemork. De visste at de risikerte døden på grunn av sitt oppdrag. Slik var det faktisk også for noen av de redaktørene som prinsippfast ytret seg mot okkupasjonsmakten i krigsårene. De visste at de risikerte alt for ytringsfriheten.
Internt pleier vi å referere til krigshistorien til våre fire aviser, Dagsavisen (Arbeiderbladet), Rogalands Avis (1ste Mai), Moss Dagblad (Moss og omegns Arbeiderblad) og Fremtiden, som en årsak til at det er avgjørende for et demokrati med mediemangfold og lokal meningsbrytning. Der de fleste pressefolk tiet eller til og med trykket tysk propaganda for å få lov til å gi ut aviser, er det noen som i ytringsfrihetens navn tok sjanser som hadde fortjent både dramaserier på TV og kronikker om å stå opp for det de trodde på.
28. september 1940 hadde Trond Hegna vært redaktør i 1ste Mai, avisen som nå heter Rogalands Avis, noen få måneder. Han visste hva han risikerte da han ytret disse linjer: «Hvis noen av oss skulle stilles overfor spørsmålet om å kaste i sølen det vi har gått inn for av alvorlig overbevisning om hva som tjener vårt folk, for å gå over til noe som vi har bekjempet og foraktet – alt i den berekning at vi på denne måten skal redde vår egen personlige materielle fordel – da er parolen: Ingen nordmann til salgs! Noen hundre nordmenn har ofret sitt liv for noe som var hellig for dem. Det er også hellig for oss. Gløm ikke det!»
Da Gestapo gikk til aksjon mot avisens lokaler i Stavanger samme kveld, ble redaktøren fengslet og alle tilgjengelige aviser inndratt. Det var tittelen «Ingen nordmann til salgs» på 1ste Mais førsteside som hadde fått okkupasjonsmakten til å reagere. Hegna skrev en tekst som sies å ha vært særdeles viktig for motstandskampen i en tid da den var på retur, og tittelen er fortsatt et eksempel på noe av det modigste en norsk pressemann har satt på trykk.
Redaktøren ble sittende i fangenskap til 1943. Han tilhørte etter hvert kretsen rundt Einar Gerhardsen på Grini, og vendte etter krigen tilbake til Stavanger. Der gjenopptok han redaktørrollen i 1ste Mai fra 1945 til den i 1958 hadde byttet navn til Rogalands Avis.
I Oslo ble Arbeiderbladet, nåværende Dagsavisen, først stanset rett etter krigsutbruddet, og deretter på nytt høsten 1940. Avisen kom ikke ut igjen før etter freden fem år senere. Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl hadde brukt månedene fram mot krigsutbruddet til å advare sterkt mot det som skjedde i Europa. Han gikk også hardt til verks mot andre redaktører, som han mente hadde publisert «hakekorsstrittende artikler». Spesielt kritiserte Tranmæl Aftenposten og Nationen, og han sendte Sigurd Evensmo til Praha for å rapportere om nazistenes «lemlesting av demokratiet».
Selv om Tranmæl i timene etter Tysklands invasjon konkluderte med at Arbeiderbladet ikke kunne komme ut i et okkupert Oslo, fullførte redaksjonen en ekstrautgave før sentrale medarbeidere rømte hovedstaden. Sigurd Evensmo ble i likhet med flere av Arbeiderbladet-kollegene sentral i arbeidet med illegale aviser. For denne viktige og farlige opplysningsjobben ble Evensmo arrestert og sendt til Grini.
10. april slo Aftenposten opp at Vidkun Quisling hadde dannet regjering. Dagen etter svarte Fremtiden i Drammen med at «Regjeringen Nygårdsvold er landets eneste lovlige regjering». Oppslaget sto frem som det kanskje tydeligste forsvaret av våre demokratiske rettigheter i dager der de fleste pressekolleger ikke våget å utfordre overmakten. Mange tusen eksemplarer av Fremtiden ble fraktet fra Drammen til Oslo for å spre budskapet til Arbeiderbladet-abonnenter.
Hjemme i Drammen svarte nazistene med å kaste statuen av Fremtidens avdøde redaktør Torgeir Vraa i Drammenselva. Da motstandsfolk og brannvesenet i byen senere hevet statuen opp av vannet, var det en handling med betydelig symbolverdi for den norske motstandskampen. Men Fremtiden ble stanset resten av krigen. Fremtiden-grunnlegger Vraa døde så tidlig som i 1934, men hadde likevel benyttet sjansen til å markere seg mot nazifaren. Allerede etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933, mens den norske borgerpressen hyllet Hitler som Tysklands redningsmann, var Vraa harmdirrende i egne spalter. Han advarte sterkt «mot denne mannen som vil ødelegge Europa». Samme år ble lokalene til Moss Dagblad, den gang kalt Moss og omegn Arbeiderblad, stygt angrepet av vandaler som blant annet malte hakekors på vinduene.
Torgeir Vraas sønn Jon, som etter hvert tok over redaktørstolen i Fremtiden, tilbragte deler av krigen på Grini. Etterpå gikk han i bresjen for norske arbeideravisredaktører som krevde et oppgjør med de aviser som hadde beriket seg på krigen. Mange borgerlige aviser endte med å betale erstatning, men det fikk dessverre ikke alle heltene oppleve. Oscar Ihlebæk, den ansvarlige redaktøren for Bergens Arbeiderblad, dagens BA, endte sine dager i konsentrasjonsleir i Tyskland i mars 1945. Prisen for ytringsfriheten var høy, men for pressefolk som Ihlebæk, Vraa, Hegna og Evensmo var det aldri et alternativ å tie.