De naive lærerne

Kan norske lærere i framtida bli nødt til å tilpasse seg et tøffere arbeidsliv?

Norske lærere er naive. De er vant til i sitt yrkesliv å forholde seg til en «snill far» i stat eller kommune. Lærerne synes nok tidvis at «far» er gjerrig, og kunne betalt mer i lønn.

Men tilstandene for ansatte i bemanningsbyråer, i byggebransjen eller arbeidstakere i land der arbeidere blir så dårlig betalt at de må søke sosialtjenester for å klare seg økonomisk, har norske lærere, så vidt jeg vet, så langt sluppet å oppleve.

I sommer møtte jeg på ferie en amerikansk lærer, som fortalte meg om hva yrkesbrødre i Oklahoma opplevde for tida. Læreren fortalte meg at elevene i barne- og slik jeg forsto ham, også i ungdomsskolen, gikk på skole fire dager og hadde tre fridager i uka, altså en dag fri i tillegg til lørdag og søndag.

Les også: Seks av ti lærere føler seg mer utrygge med ny mobbelov

Lærerne fikk bare betalt for å jobbe fire dager i uka. I Oklahoma førte myndighetene på delstatsnivå en politikk som tilbød lave skattesatser for næringsliv som ville drive næringsvirksomhet i Oklahoma. En slik politikk ga flere arbeidsplasser i delstaten, men ga lite offentlige inntekter. Delstatsmyndighetene måtte kutte i budsjettene. Kuttene i delstatens skolebudsjett førte altså til at lærere fikk betalt kun for fire dager jobb i uka.

I USA har en av demokratenes mulige presidentkandidater, Elisabeth Warren, tatt til orde for økt skattlegging av de store multinasjonale selskapene, som går foran i å tvinge delstater til å tilby tilnærmet skattefrihet for å holde på arbeidsplasser i USAs delstater.

Les også: Skolen ansatte egen klimapedagog: - elevene blir utsatt for skremselspropaganda

Aps tidligere finanspolitiker, Marianne Marthinsen har nylig skrevet bok der hun og en medforfatter tar til orde for at stater bør samle seg om å utforme politikk som skattlegger multinasjonale selskaper. Fagbevegelsen i USA så vel som i Norge vil spille en nøkkelrolle for å etablere et anstendig og bærekraftig skatteregime for næringslivet. Fagbevegelsen er også garantisten for anstendige arbeidsvilkår på arbeidsmarkedet i Norge.

Kan norske lærere i en ikke altfor fjern fremtid oppleve at norske myndigheter eller et skolesystem med mange privatskoler stiller lignende krav til norske lærere som skolemyndighetene i Oklahoma?

Kan norske lærere i framtida bli nødt til å tilpasse seg et tøffere arbeidsliv enn det den offentlige skolen og stat og kommune så langt har garantert for? Vil norske lærere ønske å møte en slik tøffere virkelighet på arbeidsmarkedet også for lærere, alene eller med fellesskapet fra en fagorganisasjon i ryggen?

Les også: Clemens Saers ble skadet for livet av en elev. Nå krever han 250.000 i oppreisning fra kommunen.

Clemens Saers-saken illustrerer hvordan konfliktsituasjoner i arbeidslivet kan oppleves for norske lærere som er så uheldige å ikke ha en fagorganisasjon i ryggen. I oktober vil læreren Clemens Saers føre sin sak mot Oslo kommune for å ha sviktet deres ansvar som arbeidsgiver overfor den nå alvorlig helseskadde og førtidspensjonerte lektoren i Oslo-skolen.

Ledelsen på skolen der han jobbet visste at eleven i klasserommet ved siden av der Saers ga elever undervisning, var en sikkerhetsrisiko for lærere og medelever.

Saers fikk ikke vite verken om den tidligere voldsdømte eleven eller sikkerhetsvaktene som ledelsen tidvis mente var nødvendige for å ivareta elever ved skolens sikkerhet.

Clemens Saers ble fysisk angrepet, og kun en snarrådig elev blant Saers elever, som senere ble tildelt en tapperhetsmedalje, reddet livet til Saers. Ledelsen ved skolen og mer alvorlig, skolemyndighetene i Oslo, har ikke villet ta ansvar for manglende ivaretakelse av sikkerheten til Saers, øvrige lærere eller øvrige elever ved skolen.

Clemens Saers har i denne saken gjort en stor feil. Til tross for at han selv år i forveien hadde vært tillitsvalgt i en av lærerorganisasjonene, og i de fleste av sine yrkesaktive år hadde betalt medlemskontingent, så hadde han i en lang periode på flere måneder ikke betalt for medlemskap i fagforeningen. Da den voldelige hendelsen skjedde, hadde ikke Saers selv sørget for at han var beskyttet av en fagorganisasjons garanti om juridisk assistanse. Når så skoleledelse og Oslos skolemyndigheter ikke ville vedkjenne seg sitt ansvar for arbeidstakers sikkerhet, ble han stående alene.

I en tid der alle fagforeninger er under sterkt press, så kan ikke fagforeninger på medlemmenes vegne vike fra prinsippet om at juridisk assistanse i arbeidstvister må kun tilkomme betalende medlemmer av fagforeninger. Saers-saken burde være en vekker for alle lærere som enten glemmer å betale medlemskontingent, eller mer alvorlig tenker at de ikke trenger en sterk fagbevegelse til å ivareta egne interesser.

Clemens Saers-saken handler om arbeidsgiveres plikt til å ta ansvar for sikkerheten til arbeidstakerne for de arbeiderne som utgjør velferdsstatens fotsoldater, slik lærere i likhet med politimenn, sosialarbeidere og helsepersonell er.

Trenger norsk fagbevegelse og norske lærerorganisasjoner å få prøvd rettslig i hvilken grad både private og offentlige arbeidsgivere ikke kan rømme fra ansvaret for arbeidstakeres sikkerhet i et stadig tøffere og mer konfliktfylt norsk samfunn?

Tilsier allmenne hensyn i Saers-saken at de norske lærerorganisasjonene, til tross for Saers skjebnesvangre forglemmelse, bør tilby Clemens Saers økonomisk støtte siden han for egen regning er villig til belyse problemstillinger hele norsk fagbevegelse er tjent med at blir belyst?

Dersom Saers vinner saken er det kanskje ikke påtrengende nødvendig for lærerorganisasjonene å handle i strid med organisasjonenes hevdvunne prinsipper. Skulle imidlertid Saers tape, så kan ikke lærerorganisasjonene se på at den norske lærerstandens «doktor Stockman», om han er aldri så sterk, blir stående alene.