EØS-avtalen har bred støtte i folket og på Stortinget, mens norsk EU-medlemskap ikke akkurat er noen populær idé. Norge står dermed ganske støtt – og fast – i dette kompromisset. De gode nyhetene er at vi nå diskuterer hvordan vi kan gjøre det beste ut av situasjonen. Den siste uka har flere påpekt at vi kan bli bedre til å bruke det handlingsrommet som Norge har innenfor EØS-avtalen.
Ulstein: Støre må vise vilje til å finne handlingsrom gjennom praktisk politikk
Om Norge virkelig vil utnytte handlingsrommet nytter det ikke å lene seg utelukkende på reservasjonsretten. På grunn av EØS-avtalen sliter vi med manglende oppmerksomhet fra norske politikere når EU utvikler sin politikk. Derfor bør vi ta grep som sikrer at norske politikere kommer tidligere på banen enn det EØS-avtalen legger opp til. Norge har full råderett over når vi starter vårt politiske arbeid med EU-saker, og vi bør ta grep dersom vi ønsker langsiktig legitimitet rundt EØS-avtalen.
Politikerne tidligere på
Norske politikere har ikke stemmerett i EU, og skal ikke forhandle om EU-saker før lenge etter at diskusjonen er over i EU. EØS-avtalen er utformet slik at relevante EU-lover innlemmes i Norge etterpå. I praksis betyr dette at norske politikere ikke følger med på hva som skjer i EU før vi får de ferdige lovene i posten via EØS. Konsekvensen av manglende politisk oppmerksomhet er at Norge i for liten grad forsøker å påvirke EU-politikk før den vedtas, og er dårligere forberedt når EU-saker endelig kommer på dagsorden i kjølvannet av EØS-innlemmelse.
Da kan det attpåtil dukke opp nye problemer. Den innebygde forsinkelsen i EØS-avtalen er ikke tilpasset dagens EU, der politikk utvikles i et høyt tempo. Innen Stortinget skal diskutere innlemmelse av en EU-lov, kan EU allerede være i gang med å endre den samme loven. I ACER-striden så vi hvordan dette skapte stor usikkerhet hos politikere, sivilsamfunn og i det norske folk. Dette gir gode vekstvilkår for populistiske kampanjer, men løsningen er ikke at EU-saker går under radaren til folk flest – eller politikere flest. Istedenfor å legge lokk på debatten bør vi sørge for at vi tar den tidligere.
Stem over EU-forslag
Dersom vi ønsker at politikerne skal gi oppmerksomhet til EU-saker før de er ferdigforhandlet i EU, må vi ta grep som sørger for systematisk tidlig prioritering. Her gjør manglende stemmerett at norske politikere ikke har noen grunn til å prioritere EU-saker på bekostning av annen innenrikspolitikk.
Dagsorden settes ofte av skandaler og kriser, men politisk oppmerksomhet kan også planlegges. Når en sak skal vedtas i Stortinget, må politikere som skal debattere sette seg inn i saken. Partigruppene må finne ut hvor partilinja skal gå. Saken kan bli gjenstand for politisk dragkamp og få pressedekning.
Én mulighet er å organisere en «kunstig» vedtakssituasjon i Stortinget for alle EU-saker av en viss størrelse eller betydning. Dette bør skje på et tidlig tidspunkt i EUs politikkutforming, som når Europakommisjonen lanserer en høring om ny politikk eller legger fram et konkret lovforslag. Stortinget kan vedta en resolusjon om EU-saker under utvikling, der de politiske partiene uttrykker sine synspunkter. Vedtaket kan rettes mot regjeringen, eller adresseres direkte til EU-institusjonene.
Ved å vedta en resolusjon kan de ulike politiske partiene synliggjøre hva de mener om de lovene vi etter hvert vil få i posten fra EU. Opposisjonen kan dessuten bruke dette til å holde regjeringen litt mer i ørene med hensyn til hva de spiller inn til EU, og til å sørge for at ministre prioriterer den Brussel-turen for å påvirke.
Passiv Europapolitikk
Alle norske regjeringer siden 1994 har snakket om aktiv og tidlig europapolitikk, men i praksis har de overlatt mye av arbeidet til embetsverk og lobbyister. Når energi, finans eller transport er på dagsordenen i EU, er bransjen selv på ballen – og på flyet til Brussel for å påvirke. Kanskje havner de i setet ved siden av en norsk departementsbyråkrat. Norges delegasjon i Brussel følger også med, selv om det trolig er hektisk med få ansatte per ansvarsområde. Det er dermed ikke mangel på oppmerksomhet, men mangel på politisk oppmerksomhet.
Boye Ullmann: Skal fagbevegelsen støtte en utvikling som øker arbeidskraftmobilitet ytterligere?
Selv om Norge ikke har stemmerett i EU, har vi adgang til en rekke arenaer. Det sies ofte at det viktigste ikke er å vinne avstemninger, men å delta på møtene. Manglende stemmerett betyr likevel at ingen norske ministre må reise til Brussel, siden de ikke kan vedta noe. Når særdeles viktige saker dukker opp, tar de turen, eller skriver kanskje et brev. Men ellers havner EU-saker langt ned på lista over utallige saker som skriker etter oppmerksomhet.
Selv om Stortinget blir løpende orientert om utviklingen i EU, skal ikke representantene vedta noe som helst før lenge etter at EU er ferdige med å utvikle, forhandle og vedta nye lover, etter at det har vært gjennom en grundig EØS-vurdering, og etter at regjeringen har lagt fram lovforslaget. Stortingspolitikerne er opptatt med de sakene som skal opp til votering nå – og ikke av EU-saker som kommer via EØS først mye senere.
Hvem tar grep?
Til enhver tid er det mange viktige saker som en politiker må forholde seg til. Hvorfor skal norske politikere bruke tid på saker som ennå ikke er på deres bord? I tillegg er det politisk kostbart med EU på dagsordenen, særlig fordi spørsmålet om norsk medlemskap sprenger regjeringskoalisjoner både til høyre og venstre.
Om vi ønsker tidlig innsats fra norske politikere bør vi ta konkrete grep som motvirker ellers sterke incentiver om å nedprioritere EU-saker når EU fortsatt forhandler. Tidlig politisk forankring kan gi oss ryddigere diskusjoner i offentligheten og blant de politiske partiene – også når EU-lovene etter hvert kommer til EØS-fasen. Da blir det vanskeligere å gi EU skylden for upopulær regjeringspolitikk, og det blir bedre tid til å utforme kompenserende tiltak dersom EU-forslag utfordrer norske praksiser.
Og så kan vi vel i det minste forsøke å påvirke EU?