Jeg ble mor for første gang under korona. Jeg vil dele min historie for å vise hvilke konsekvenser koronatiltakene fikk for meg – og antageligvis mange flere.
Jeg fødte midt i april på Ullevål sykehus, én måned etter at Norge stengte. Fødselen gikk fint, og etter noen timer måtte den nybakte faren forlate meg og babyen, mens vi ble trillet til barselavdelingen.
Der var vi i én natt etterfulgt av én natt på barselhotellet. Jeg fikk dermed testet ut hele tilbudet, og jeg ble fryktelig skuffet.
Det lignet ikke på noe av det jeg hadde hørt eller lest under svangerskapet.
Ullevål
Jeg var alene med babyen på Ullevål i to døgn. Koronatiltakene førte garantert til merarbeid for de som jobbet på sykehuset, men mine opplevelser tyder på at bemanningen ikke var økt for å svare på dette.
Les også: Korona: Flere mødre fikk fødselsdepresjon
På de døgnene fikk jeg minimalt med hjelp, og tilstrekkelig ammeveiledning kunne jeg se langt etter.
Jeg ringte ikke ofte, men de få gangene jeg gjorde det, var opplevelsen den samme: Opplevelsen av å være til bry og opplevelsen av at det var andre som trengte hjelpen mer enn meg.
Jeg fikk ikke hjelp da jeg trengte det, og til slutt følte jeg meg så til bry at jeg sluttet å spørre.
Ammeveiledning er en prioritert del av den norske barselomsorgen. Jeg fikk ingen veiledning i hvordan jeg skulle amme, verken på initiativ fra sykehuspersonellet eller etter at jeg selv ba om hjelp gjentatte ganger.
Og det var ikke bare ammehjelp det skortet på. Jeg fikk hektisk og mangelfull informasjon om for eksempel barselkroppen, psykisk helse etter fødsel og stell av barn.
I en sårbar situasjon opplevde jeg at den første personen som kom inn på rommet på barselshotellet, holdt to meter avstand og faktisk rygget da jeg tok et skritt nærmere sengen til babyen som sto mellom oss.
Det opplevdes som avvisende og sårende at hun som skulle ta vare på meg, vek fra meg.
Les også: «Usikre fødende får ikke den nødvendige tid og ro som de trenger»
Faglitteraturen er full av informasjon om hvor viktig det er med støtte i starten med et nytt barn, så jeg konkluderer med at det jeg opplevde, ikke var faglig forsvarlig. Den manglende oppfølgingen på sykehuset gjorde at jeg ikke var rustet til det som ventet meg da jeg kom hjem.
Forsk på konsekvensene for mor, partner og barn
Vi som fødte under koronaen var i en sårbar situasjon. Partneren vår måtte dra hjem rett etter fødselen. Vi mødre ble derfor værende igjen på sykehuset alene, og vi måtte både håndtere de første døgnene til et barn alene, og gikk glipp av en partner som ble involvert fra første stund.
Barseltilbudet var redusert i april. Liggetiden var kuttet fra normalt tre døgn til «så kort som mulig, ca 48 timer». Fagfolk er kritiske til kort liggetid, men argumentet for dette er at nybakte foreldre skal få et kommunalt tilbud.
Dette tilbudet var også svekket, blant annet fordi mange helsesykepleiere var satt til å jobbe med korona.
Hvilke konsekvenser fikk det? For mor, barn og partner? Hvordan jobbet Ullevål og andre sykehus for å støtte mødre i en situasjon der de var ekstra sårbare?
Les også: «Stakkars gamle fastleger»
Hva kan det norske helsevesen lære av dette, og hindre at noe lignende skjer igjen?
Det har kostet meg som førstegangsfødende dyrt å føde i et koronastengt Norge. Mitt ønske er at mine og andres opplevelser skal forskes på.
Jeg skulle gjerne sett at alle kvinner som fødte etter 12. mars, ble spurt om sine erfaringer på føden, på barsel og på helsestasjonen slik at vi kan ta noe lærdom fra dette – og Ullevål bør kanskje være det sykehuset som tar initiativ.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.