Jeg leser et innlegg fra Oda Weider-Krog, som kommer med en skarp reaksjon på mitt innlegg i NRK Ytring, der jeg forsøkte å gi min ektefølte støtte til unge kvinner som føder barn i dag. Med mye erfaring selv, både med seks fødsler bak meg, og mange år der jeg som lege har fulgt fødende og barselkvinner, ønsket jeg å beskrive at forventinger og press har endret seg mye, og at det kanskje er mer krevende enn noen gang å være barselkvinne.
Dette er selvsagt min betraktning og erfaring, men jeg mener fremdeles at jeg har viktige og relevante tanker og bekymringer over det jeg erfarer som en mer hektisk og oppjaget barseltid for dem som føder i dag.
Les også: «Som kvinnelige pasienter bekymrer vi oss»
Jeg må innrømme at jeg i løpet av min lange karriere som engasjert fastlege, med et brennende hjerte for spesielt gravide og barselkvinner, aldri har kjent meg så misforstått som etter at jeg skrev innlegget i NRK Ytring, som var en respons på den mye leste ytringen til Stine Næss-Hartman. Det har vært mye positiv respons, særlig fra fagfolk som jobber med disse kvinnene, på at jeg beskrev en virkelighet de kunne kjenne seg i.
Men det har også vært reaksjoner som den Oda Weider-Krog ytret her i Dagsavisen, særlig på Instagram, der enkelte i «målgruppen» tydeligvis har tolket meg og budskapet helt annerledes enn det som var min hensikt. Det er helt sikkert min feil også, for kommunikasjon er en krevende øvelse.
Men fortsatt sitter jeg og lurer på hva de som reagerer ønsker av oss som er der for å hjelpe dem, og hva #bekkensjekken egentlig er?
Oda, som beskriver seg selv som en helt vanlig tobarnsmor, kan vel trygt kalles en influencer, med egen podcast med mange tusen følgere, og som den som faktisk oppfant begrepet #bekkensjekken for et par år siden. Hun lager i innlegget sitt et bilde av meg som en lege uten opptatthet av å lytte til kvinnene og deres ønsker og behov.
Les også: «En ting er vi jordmødre. I lengden orker vi ikke mer. Men hva med de gravide?»
Hun antyder også at jeg ikke henvender meg til internett, og at jeg og mine kolleger er konservative og gamle.
Vel, det er mye å svare for her, og det er verken mulig eller hensiktsmessig tror jeg.
Jeg kjenner meg faktisk ikke igjen i beskrivelsene. Jeg er svært opptatt av at fødende kvinner skal bli tatt på største alvor med de problemene de har. Ikke minst når det gjelder vår plikt som helsepersonell til å lytte til kvinnen.
Men verken leger eller jordmødre er inngående eksperter på bekkenbunnsopptrening, og vi må blant annet være flinkere til å anbefale fysioterapi og egentrening, i svangerskapet og etterpå. Dette er noe jeg selv har forfektet mye, og var sågar nylig intervjuet i bladet Fysioterapeuten om nettopp å få et økt fokus på trening av bekkenbunn og bekkenplager. Det blir nesten ironisk da, at jeg blir beskyldt for å være så avleggs og konservativ.
Men, jeg er den første til å se at her er det mange som ikke kjenner seg hørt, og som er redd for å gå med plager i lang tid etter fødsel.
Det må vi alle ta på alvor.
Og da er kampanjer som #bekkensjekken, initiert av Oda Weider-Krog bra, fordi den retter fokus mot at altfor mange kvinner sliter med plager som gir dem redusert livskvalitet.
Les også: Ber gravide forberede seg på alene-barsel
Men; det jeg ser er at emneknaggen og begrepet bekkensjekken blir brukt litt her og der, og at mange ikke helt vet hva det innebærer. Bekkenet og bekkenplager er så mye, og det er også derfor det ikke er realistisk eller riktig å forvente seg å få en full gjennomgang av «alt» på en seksukerskontroll hos fastlegen.
For det første fordi behovene er så individuelle, og for det andre fordi en slik #bekkensjekk som gjerne beskrives av Oda Weider-Krog og hennes meningsfeller, er noe som gjøres av andre enn oss, etter at vi sammen med kvinnen har avdekket om hun plages med dette.
Men jeg mener fortsatt at mye av den frustrasjon og usikkerhet som kvinnene føler skyldes en kombinasjon av en «informasjonflom» på sosiale medier, og en stadig mer hektisk tid på barsel, der usikre fødende ikke får den nødvendige tid, ro, informasjon og ballast som de trenger når de drar hjem med en sliten barselkropp.
Dét tenker jeg på.
