Debatt

Nasjonalisme på godt og ondt

Nasjonalismen kan beskrives som et halvveis vilt og halvveis tamt dyr. Den kan være til stor nytte, men vil alltid forsøke å rømme. Da kan den bli farlig.

Fotball, Norge, nasjonalisme
En moderat nasjonalisme kan være sunt da den gir næring til en nasjonal identitetsfølelse. Moderat nasjonalisme kan være å heie på landslaget, eller å feire 17. mai, skriver Stian Høgestøl.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Linn Stalsberg skriver den 16. mai godt i Dagsavisen om nasjonalismens baksider. Hun skriver om hvordan nasjonalisme kan få et folk til å føle seg overlegent andre, og derfor bidra til ekskludering.

Stian Høgestøl, statsviter
Stian Høgestøl er statsviter.(Privat)

Dette støtter jeg, men det er samtidig på sin plass å supplere. Det er mange som har delt Stalsbergs (og mine) tanker om nasjonalisme.

USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright påpekte at det var en form for uhemmet og aggressiv nasjonalisme hos ledere og deres følgere som lot fascismen utvikle seg i land som Mussolinis Italia, Hitlers Tyskland og Tōjōs Japan.

Nasjonalisme kalles iblant patriotismens onde tvilling.

Et av forrige århundres klokeste hoder, Hannah Arendt, hevdet sågar at hele konseptet «nasjonalstat» resulterer i en nasjonalisme der man ekskluderer utenforstående, og skaper en oss og dem-mentalitet.

Filosofen Bertrand Russell beskrev videre nasjonalisme som noe overtroisk og skadelig.

Sagt på en annen måte: Nasjonalister, i en nasjonalstat, har en tilbøyelighet til å se bort fra de ofte tilfeldige prosessene som gjorde at staten i det hele tatt ble grunnlagt, og at de geografiske grensene ble trukket opp der de er.

På bakgrunn av alt dette kalles nasjonalisme iblant patriotismens onde tvilling.

Men nasjonalisme har også en annen side. En inkluderende side.

En moderat nasjonalisme kan være sunt da den gir næring til en nasjonal identitetsfølelse og videre støtte til nasjonalstatens institusjoner – som det liberale demokratiet. Moderat nasjonalisme kan være å heie på landslaget, eller å feire 17. mai.

Liberale demokratier har en uskreven kontrakt mellom myndighetene og befolkningen. Innbyggerne gir opp noe av sin frihet i bytte mot velferd og trygghet.

Man kan ikke eksportere demokratiske institusjoner, de må importeres.

Denne kontrakten er bygget rundt en nasjonal følelse av tilhørighet, noe den sveitsisk-franske filosofen Jean-Jaques Rousseau også beskrev. Mister innbyggerne troen på at de er del av den samme nasjonale identitetssfæren som sine myndigheter, vil kontrakten gå i oppløsning.

Stalsberg skriver videre at det er velferdsstaten og demokratiet som gir oss tryggheten til å kunne si hva vi vil, altså ytringsfriheten. Men demokratiet er derimot et instrument som «det åpne samfunn» kan benytte seg av, ikke omvendt.

Den sosiale tilliten til sine medborgere og myndigheter må være til stede før man kan etablere demokratiske institusjoner.

Dette er blant annet en av grunnene til at det demokratiprosjektet Vesten forsøkte å etablere i et land som Afghanistan ikke lyktes. Befolkningen hadde ikke – forståelig nok – den nødvendige tilliten til sine myndigheter. Man kan ikke eksportere demokratiske institusjoner, de må importeres.

Allikevel; nasjonalismen kan karakteriseres som et halvveis vilt og halvveis tamt dyr. Har man den under kontroll kan den være til stor nytte og bidra til å berike våre liv.

Den vil dog alltid forsøke å rømme, og klarer den det kan den være fatal.

Les også spaltist: Beskyttelse av nasjonen kan ikke utføres på dugnad

Les også kommentar: Har: makt og penger. Mangler: tillit (+)

Les også debatt: Demokratiet må forsvares med mer enn våpen

Les også spaltist: I år kan vi stoppe fascismen



Powered by Labrador CMS