Lyden av krigen

God helg, sier naboen i Kyiv. Han smiler. God helg, sier jeg, mens jeg låser meg inn i leiligheten. Det er stille på innsiden.

Når vi tenker på krig, tenker vi på lyd.

Men krig er også helt stille. Når asken legger seg, og folk har blødd ut. Når du lukker døra bak deg. Når russiske styrker har tatt over landsbyen din. Når din egen kjæreste legger på telefonen. Stillheten er også krigens gissel.

Min mormor, som er 97, vokste opp i England under krigen. Jeg spurte henne hva hun husker. Hun sa frigjøringsdagen, gleden, men også bitterheten over alle Tommy-ene som aldri kom tilbake.

Men det verste var lyden etter et angrep: Gråt i det fjerne og brannene, oksygenet som lydløst pumpet inn ødeleggelse. Den følelsen av stillhet kjenner jeg igjen fra Ukraina, når man teller sekunder etter at luftvernbatteriet er blitt avfyrt.

Noen ganger kollapser språket. Da Russland bombet et barnesykehus i Kyiv, var det vanskelig å finne ord.

På et visst punkt finnes det ikke lenger noen fast grunn for sinnet eller sorgen, og ordene bare henger der – utover avgrunnen. Krigens tilstedeværelse som en svart stjerne. Altoppslukende.

Denne kollapsen setter i gang en indre kjedereaksjon. Menn som kommer hjem fra fronten, er ofte stille. Mange velger å sitte på et rom i Vest-Ukraina når de er på perm, og drikke.

Selv om det finnes hjelp, og organisasjoner som Caritas og andre har programmer for veteraner, er det mange som forsvinner inn i seg selv. Det finnes ikke noen måte å uttrykke det de har sett eller det de føler, og hjemkomsten er ofte det verste for mange.

En jeg er glad i, fortalte meg om dette. Den blandede følelsen av glede og sorg i en hjemkomst. I et annet land, i en annen tid – men veldig likt her i Ukraina.

Barna satt på hustaket og ventet på fedrene sine på vei hjem fra krigen. Mennene kom vandrende over åskammen. Men barna satt stille. De visste at ikke alle fedrene kom hjem. Lykken ble et indre eksil – for ikke å såre andre.

Vi vet ikke så mye om det som skjer i de okkuperte områdene lenger. Men vi vet at det foregår en russisk, byråkratisk invasjon av folks liv. For å få tilgang til enkle helsetjenester – alt det vi tar for gitt – må ukrainerne gi opp det ukrainske og bli russiske statsborgere.

Sakte, men sikkert, plukker okkupasjonsmakten fra hverandre ukrainerne. Slik at de skal glemme hvem de er.

Jeg har selv vært i landsbyer som nå er okkupert og kan bare forestille meg hva som skjer. Denne stille ødeleggelsen av folks liv og identitet er en krigsforbrytelse som foregår uten særlig oppmerksomhet.

Etter nesten to år i Ukraina blir man melankolsk, fordi dette stedet ikke er slik verden skal være. Krig er ikke uvanlig. Ting skjer. Folk gifter seg og skiller seg. De går på jobb og kommer hjem.

Men selve livet setter seg på vent – i en korridor.

Vi går mot sommer. Tidlig på lørdager, når det er varmt og stille i gatene her i Kyiv, åpner jeg alle vinduene. Noen ganger kan du høre vinden.

Det er som om ingenting skjer. Og akkurat da, i noen få morgentimer, er den stillheten veldig god å ha – som et motsvar til den buldrende stillheten som gjennomsyrer krigen.

Les også debatt: Skal vi sitte stille i båten til Trump er ute av Det hvite hus?

Les også: Trump «2.0» fikk Nato til å skjelve. Nå er stemningen snudd på hodet (+)

Les også: – USA sender nå folk til Ukraina for å lære om droner (+)

Les også: Fra lynolsniffende unggutt til Det ovale kontor (+)