Kåre Reidar Aas insisterer på å møtes i skolegården på Hersleb videregående skole i Oslo. Det var her livet hans snudde, og det var her kursen mot en lang karriere i internasjonalt toppdiplomati ble staket ut. Halvpent, men uformelt antrukket. Mørke klær. Åpen dressjakke med vaffelvest under, blå T-skjorte, chinos og mørke joggesko. Det blonde håret er dratt til høyre i et sideskill. Han har valgt seg ut Baker Nordby på Tøyen Torg for intervjuet, et steinkast fra leiligheten der han vokste opp i Hagegata. Den korte veien fra Hersleb til Tøyen Torg blir en tidsreise tilbake til 60-tallets Arbeiderklasse-Tøyen. Med litt hes stemme, går praten engasjert og jovialt på høygir fra første sekund.
– Her var det et utsalg for koks og ved, sier han og veiver fingeren mot en liten grønn flekk med et par benker i Schübelers gate.
– En dag da jeg drev og trillet koks og ved på en stor kjerre her sammen med et par kompiser, stoppet plutselig en bil fra Arbeiderbladet, og da kom fotografen ut og tok bilde av oss. Det hadde vært jæskla kult å finne igjen det bildet.
Etter å ha pekt ut et sted som i gamle dager var en liten butikk for brødvarer og kaker, blir tonen brått litt mer alvorlig.
– Her oppe i annen etasje, ble en kompis av meg funnet drept. Han var veldig ung, altså, sier han og peker opp i en blokk i mørk aprikosfarge.
Vennen skal ha vanket i et belastet miljø hvor det ble brukt en del narkotika. Kåre peker mot et vindu med maskatur over i en gul og brun blokk på den andre siden av veien. Der bodde bestevennen; faren var trompetist på sirkus Arnardo.
– Her kjøpte jeg lynol. De tappet det her med sånn drapumpe, sier han og gjør en livlig pumpebevegelse med armen. Lynolen ble sniffet for å gi en ruseffekt, og Kåre forteller at han startet med det allerede da han var 11–12 år, og at han holdt på med det et års tid før han sluttet. Han viser fiskeforretningen, blomsterforretningen og kjøttforretningen hvor familien handlet på krita. I dag er alle butikkene borte for lengst.
– Her vokste jeg opp, de tre vinduene der, utbryter han engasjert når vi passerer en leilighet på bakkeplan i Hagegata. Noen har tatt seg friheten til å tagge i flere forskjellige farger rundt vinduene i barndomshjemmet hans. Da Kåre var 15 flyttet han opp i tredje etasje i samme bygård. Den leiligheten beholdt han fram til høsten 2023. Han solgte den først da han kom tilbake fra sitt siste oppdrag som ambassadør, i Israel.
---
Kåre Reidar Aas (69)
- Mangeårig diplomat og ambassadør i norsk utenrikstjeneste.
- Forfatter av den nylig utgitte boka «Diplomati i en verden som brenner».
- Har jobbet i Utenriksdepartementet (UD) siden 1983. Har vært stasjonert i Santiago og Genève. Underdirektør i UD fra 1995 til 1996, ministerråd ved Norges faste delegasjon til Nato i Brussel 1996–2001, avdelingsdirektør i UD 2003–2008, ekspedisjonssjef i UD 2003–2008, ambassadør i Afghanistan 2008–2010, politisk direktør i UD 2010–2013, ambassadør i USA 2013–2020, ambassadør i Israel 2020–2023.
- Er i dag utenrikskommentator og selvstendig næringsdrivende, og er tilknyttet kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen som strategisk rådgiver med fokus på forsvar, sikkerhet og utenrikspolitiske spørsmål.
- Har samboer. Fire voksne barn fra tidligere ekteskap – tre døtre og en sønn.
---
Framme hos Baker Nordby går Kåre for et rundstykke med omelett og en enkel cappuccino.
– Jeg føler ikke at jeg har funnet tilbake til gamle trakter. Tøyen har alltid vært en del av meg. Moren min har jo bodd her hele tiden. Hun døde i 2004, men jeg har alltid vært her ofte, sier han.
Gjennom årene som internasjonal toppdiplomat har Kåre holdt kontakten med Tøyen. Han har reist verden rundt og bodd i byer som Kabul, Washington D. C., Tel Aviv, Santiago, Brussel og Genève og har møtt mange av verdens mektigste mennesker. Statsledere, utenriksministre, høytstående diplomater – og seks amerikanske presidenter.
– Jeg har vært jævla ambisiøs hele veien. Jeg har alltid tenkt «hvis jeg drar til dette landet, hva kan jeg gjøre etterpå? Hvis jeg drar til denne ambassaden, hva kan jeg gjøre etterpå?» I hodet var å lykkes det samme som å få disse jobbene. Ikke Afghanistan, da. Det var jo var et tvangssenter, sier han og bryter ut i latter.
– Men det smarteste jeg har gjort i min karriere var å dra til Afghanistan. Jeg var en helt da jeg kom til USA etter å ha vært i Afghanistan. Du har tatt en støyt, liksom.
I 2013 ble Kåre Aas utnevnt til Norges ambassadør i USA, og i den forbindelsen møtte han daværende president Barack Obama i Det hvite hus. Obama viste tydelig interesse da han fikk høre at Aas tidligere var stasjonert i Afghanistan. Obama penset samtalen «inn på arbeidet med å engasjere opprørsbevegelsen Taliban i dialog og spurte om min vurdering av de kontaktene Norge hadde med Taliban», skriver Aas i sin nyutgitte memoarbok «Diplomati i en verden som brenner».
Kåre går løs på rundstykket og tygger i høy fart, men lar de tørreste delene uten omelett ligge igjen, før han krøller papiret rundt brødrestene. Cappuccinoen blir stående urørt gjennom det nesten to timer lange intervjuet. Med høyre albue på bordet, beina i kors og i henslengt positur, prater han i vei. Familien bodde på Tøyen, og tanta bodde på Grønland, ved siden av Lompa (Olympen). De to familiene vekslet på å feire jul og nyttår sammen.
– Det var et sted hvor folk slet økonomisk. Det var ikke så lenge etter krigen. Det høres jo helt vilt ut når jeg sier det, men lønnskampen var liksom ikke kommet ordentlig i gang.
Det var vanskelig for familier på Tøyen å ta artium, eller gjøre noe annet ut over grunnskolen. Foreldrene hans slet også økonomisk. Som treåring ble han sendt til tanta si i Stockholm – foreldrene klarte ikke å forsørge ham. Da Kåre kom hjem igjen som femåring, hadde han glemt foreldrene. «Det første jeg husker av Oslo, er at jeg går av toget fra Stockholm på Østbanen. Det andre jeg erindrer, er at jeg om morgenen neste dag befinner meg i en leilighet jeg ikke drar kjensel på, sammen med mennesker som er totalt ukjente». «Sammen med min far går jeg gråtende rundt og tror jeg leter etter ham», skriver han i boka.
Han husker tøffe kår på 60-tallets Tøyen, med mye vold i nære relasjoner.
– Jeg husker at folk kastet blomsterpotter og møbler ut av vinduer i gata mi. Det var skrik og skrål, og som små barn lurte vi på hva dette var for noe. Jeg vil si at alkoholen tok tidlig plass i mange barns liv her.
Samtidig var det mye moro og lek blant barna i gata. Slåball, fotball på Ola Narr, en storebror som kastet på stikka med femøringer. Midt i alle de sosiale problemene var det et samhold. Han kan ikke minnes at barna i stor grad tok med seg problemene hjemmefra til Tøyen skole. Noe mobbing var det nok, men ikke utpreget. «Jeg har egentlig ikke så mye husk på de første seks årene.»
– Men jeg følte også at det var store forskjeller mellom oss som bodde på Tøyen. Den blokka der, for eksempel, sier han, strekker armen ut fra kafébordet og peker iherdig mot en blokk bak inngangen til Tøyen T-bane.
Bare et par små hvite flekker er å se på den klare, blå himmelen over Tøyen torg. Mai-sola får den blonde panneluggen til å gløde.
– Hva hadde de som ikke vi hadde? De hadde innlagt klosett og så hadde de kanskje en dusj. Jeg husker jeg hadde medelever på Tøyen skole som hadde det jeg opplevde som en enorm luksus. Innedo, tenk på det! Det plantet seg i hodet mitt veldig, veldig tidlig at det er forskjell på folk.
Det vekket Kåres tanke om at han måtte komme seg ut av den økonomisk vanskelige situasjonen han hadde vokst opp i. Han forteller at han siden har vært opptatt av å kjempe mot urettferdighet.
Kåres foreldre ble kastet ut i arbeidslivet fra de var barn. Faren jobbet i et fiskemottak i Vesterålen. Moren flyttet fra Ballangen i Nordland som 14-åring og tok seg arbeid som hushjelp for bemidlede på Østlandet. Senere fikk hun jobb på Reumatismesykehuset, hvor hun jobbet i 50 år. Først i vaskeriet, så i kantina. På kveldene vasket hun kontorene og trykkeriet til kommunistavisen Friheten. Apropos kommunisme: Da Kåres far kom til Oslo, ble han bygningsarbeider, fagorganisert i Stein og Jord og medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Under krigen var han med i den kommunistiske motstandsbevegelsen, og satt fengslet i Møllergata 19 og i konsentrasjonsleiren Grini. Under Kåres oppvekst jobbet han noe, men var delvis ufør. «Han fortalte aldri hva han var blitt utsatt for under nazistenes fangenskap. Hans vitnesbyrd var psykiske plager, som han forsøkte å døyve med alkohol, uten særlig hell», skriver Kåre Aas i sine memoarer.
– Jeg husker at disse medlemmene av NKP stadig kom på besøk hjemme hos oss. De kom innom og skulle ha penger. Det var en eller annen kommunistleder på Tøyen, som gikk rundt og samlet inn penger hos kommunistene. Faren min satt og gråt da Sovjetunionen vant idrettskonkurranser.
– Var dette noe du fikk inn med morsmelka?
– Nei, aldri. Han pratet ikke om det. Jeg snakket lite med ham.
– Hvordan vil du beskrive forholdet til faren din da?
– Veldig distansert. Veldig, veldig, altså. Han var ikke en jeg fryktet, men han ble tidlig syk. Han døde da jeg var 17, men slet psykisk det meste av tiden vi hadde sammen.
Flere av Kåres venner begynte å bruke hardere stoffer. Selv gikk han ikke lengre enn alkohol og sniffing – det vil si han prøvde så vidt hasj, uten at han likte det. Sniffingen gjør at han kan kjenne seg fristet den dag i dag. Han forteller at hodet «klikker inn» når han kjenner løsemiddel-lukten fra en maleforretning, og at han fikk den samme følelsen da han så en gruppe rusmisbrukere som sniffet langs Akerselva.
– Det var rus som var veldig forskjellig fra alt annet. Så gikk det fort over. Jeg kunne ruse meg halvtime eller en time. Så kunne jeg gå hjem. Jeg lukta jo skikkelig på klærne, men det ble aldri kommentert. Det var veldig rart, altså.
– Hvordan husker du deg selv som barn?
– Jeg husker meg selv som en som ikke brydde meg så mye. Jeg husker meg selv som en som ikke turte å invitere med venner hjem.
Kåre ville ikke invitere noen hjem til den alkoholiserte faren sin. Ikke fordi han var voldelig eller slem mot barna, men fordi Kåre syntes det var pinlig. Han var også litt engstelig og redd for mørket, og husker han var veldig lei seg da hans 14 år eldre søster flyttet hjemmefra da han var åtte år. Om somrene pleide han å reise på feriekoloni på Hudøy, langt ute i Oslofjorden.
– Jeg husker vi ble sendt bort i 7–8 uker, og det føltes så forsmedelig at vi skulle sendes til den øya. Men vi hadde ikke noen andre muligheter. Det holdt vel på fram til jeg var 12, og da bare nekta jeg å være med mer.
– Hvordan var det å være der?
– Det var å bli veldig solbrent. Jeg var så lys i huden. Og det var å spille fotball, bli lagt på sånne svære sovesaler som Lillebjørn Nilsen synger om. Det var en sånn pissebøtte midt på gulvet, som stort sett var full hver morgen. Det var svære rader med benker, der man serverte mat. Jeg syntes det var en pest og en plage. Den romantiseringen av de feriekoloniene har jeg aldri skjønt.
Fotball i klubben Sterling ble etter hvert et positivt tilskudd i Kåres liv som ungdom. Skolen gikk det derimot dårlig med. I åttende klasse var han nær ved å bli overført til spesialskolen som på folkemunne ble kalt «Dusten». Det brydde han seg ikke om, men han unngikk å havne der. Sommeren 1971 var Kåre ferdig med grunnskolen. «På vei ut skoleporten fikk jeg med meg et vitnemål som ga få muligheter», skriver han.
Kåre syntes det var ille å se klasseskillene og de sosiale forskjellene mellom øst og vest i Oslo, og det smertet å måtte stille seg i kø sammen med moren med «lua i hånda» for å betale husleia. Han erindrer en sosial oppvåkning gjennom sommeren 1971, som førte til at han en septemberdag gikk til Hersleb skole for å be rektor om å få ta niende klasse om igjen. Han sa ja, og dermed var vendepunktet kommet i Kåres liv.
Etter å ha fullført siste skoleår på Hersleb med langt bedre karakterer, gikk turen videre til Foss gymnas og derfra videre til Universitetet i Oslo. Han søkte seg inn på UDs diplomatkurs noen minutter før fristen gikk ut, og kom inn. Reiseinteressen var ikke særskilt stor, men ønsket om å få en interessant jobb og tjene penger var utslagsgivende. På den første arbeidsdagen i Utenriksdepartementet ba han om å få et forskudd. «Den dagen var jeg skikkelig blakk», konstaterer han nøkternt. I I 1983 ble han tatt inn som aspirant i UD, og siden har karrieren gått slag i slag. I årene som har gått, har Kåre Aas jobbet i Chile, under Pinochets militærdiktatur, i Genève, i Norges Nato-delegasjon i Brussel og som Norges ambassadør i Afghanistan, USA og Israel.
Kåre sitter med ryggen mot sola på Tøyen torg. Den er sterk nok til at han likevel myser kraftig. Det ene øyet er så godt som lukket; det andre halvåpent. Selv om han forteller om klasseskiller og sosial oppvåkning, ønsker ikke Kåre Aas å bekjenne seg offentlig til noen side i norsk politikk.
– Å være diplomat er jo ikke revolusjonært i utgangspunktet, sier han, og bryter ut i den karakteristisk smittende latteren som dukker opp gang på gang.
– Det å jobbe for Norge er et privilegium. Men det er jo også noe med Norge, liksom. Bistandspolitikk, handelspolitikk, fred og forsoning, ønsket om en bedre verden. Jeg har nok ønsket å være en del av det. Da jeg var i Afghanistan, var jeg veldig opptatt av at Norge satset på å få jenter inn i skolen. Så å bygge skole for jenter, syntes jeg var veldig givende.
– Hvordan var det å være i Afghanistan. Det var jo begynt å komme mange selvmordsangrep på den tiden da du var der?
– Det var veldig tøffe tider.
– Hvordan føltes det? Var du redd?
– Jeg var engstelig de første ukene. Jeg husker jeg reiste ut i byen og det er smalt her og der. Men … Man blir vant til det. Det blir en del av hverdagen liksom. Det høres jo helt ko-ko ut, men man blir det. Jeg opplevde også at det er vanskelig for noen norske diplomater å være i konfliktsoner. Det er noen som takler det og noen som ikke takler det. Vi er forskjellige, og da må man ta grep da for å få de som har det vanskeligst hjem. Det er ikke noe nederlag, det er bare sånn det er.
Bakteppet da Kåre kom til Afghanistan i 2008 var skremmende. Få måneder i forveien måtte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre gjemme seg i kjelleren under et massivt terrorangrep mot Kabul Serena Hotel. Dagbladet-journalisten Carsten Thomassen mistet livet i angrepet. Kåre var ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet og ble noen måneder før angrepet bedt av daværende statssekretær Raymond Johansen om å ta jobben som ambassadør i Afghanistan.
Under terrorangrepet var Kåre ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, og han var med da ble det satt krisestab. Informasjonskaoset som oppsto, endte UD opp med å feilinformere Carsten Thomassens nærmeste pårørende om at han var i live på et tidspunkt da han var død. «Det var en uopprettelig feilvurdering som ble gjort», skriver Kåre i sin nye bok.
I Afghanistan fikk Kåre vist at han gjerne tar i bruk utradisjonelle metoder for å knytte kontakter og oppnå mål. I Kabul-ambassaden fikk kan satt opp en «kul bar» for å bygge nettverk og styrke Norges renomme i byen. I Meymaneh, hvor norske Nato-soldater var utstasjonert, bladde han opp 600.000 amerikanske dollar for tomten militærleiren lå på for å blidgjøre lokale jordeiere og myndigheter. En høyst uvanlig ting å gjøre. Kontantene ble lagt «i store hauger på et av guvernørens stuebord», og Kåre fikk assosiasjoner til «en amerikansk gangsterfilm fra 1930-tallet.»
Da journalisten Pål Refsdal ble kidnappet av Taliban-opprørere i november 2009, ble kontaktene Kåre Aas og ambassaden hadde etablert lokalt, avgjørende. En pashtunsk klanleder skal ha hjulpet til med å lokalisere Refsdal og å presse kidnapperne til å sette ham fri. Kåre var også ivrig involvert i å etablere diplomatisk kontakt med Taliban, og å forsøke å bringe islamistene inn i forhandlinger med den daværende afghanske regjeringen. Det førte til at han flere ganger møtte representanter fra Taliban. På besøk i Norge prøvde noen av dem seg på hoppsimulatoren i Holmenkollen og kom ut med «et stort smil om munnen.» I dag styrer Taliban Afghanistan med middelaldersk jernhånd og landets kvinner lever nærmest i fengsel.
– Hva tenker du når du ser Afghanistan i dag?
– Prosjektet ble for omfattende. Vi drømte om statsbygging. Det var det USA drømte om, men det var ikke bærekraftig. Vi forsto aldri godt nok det afghanske samfunnet.
Les også: – Verden står ved et historisk veiskille
I 2010 var Kåres tid i Afghanistan over og han tilbrakte tre år som politisk direktør i UD, før han i 2013 fikk kremjobben blant norske ambassadører i Washington D. C. Der ble han i sju år, blant annet gjennom det meste av Donald Trumps første presidentperiode. Han har truffet seks amerikanske presidenter: Jimmy Carter, Bill Clinton, George W. Bush, Barack Obama, Joe Biden og Donald Trump. Bush, Obama og Trump mens de satt i Det hvite hus. I disse stundene var det godt å ha med seg det landsmoder Gro Harlem Brundtland skal ha sagt til politikere som skulle ut i internasjonale møter.
– Hun sa at vi skal rette oss i ryggen og være stolte av å komme fra Norge. Det er godt sagt. Så er det noe med at uansett hvem du møter så har Norge veldig mye å tilby. Vi er et interessant land for mange.
– Hvordan var inntrykket av Donald Trump da du traff ham?
– Han var like varm og vennlig som da han traff Stoltenberg og Støre i Det hvite hus. Han ønsket å være en bra vert, men han var jo en type som er spontan og hopper fort fra det ene resonnementet til det andre og snakker om 50 ting samtidig. Det er viktig at man er kort og presis når budskap og synspunkter skal formidles og at man gjør stas på ham, sier Aas.
Han forteller at Erna Solberg i 2018 brukte Tesla, og hvor populært det var i Norge, som en inngang til å komme inn på klimaspørsmål med Trump. Trump skal ha vært betraktelig mer opptatt av at Tesla-kjøpene var bra for amerikansk økonomi enn klima-biten.
– Hva tenker du om det som har skjedd nå, med Elon Musk og hans rolle i Trumps administrasjon?
– Jeg lurer hvor lenge Musk holder. Etter min vurdering tar han for mye plass for Trumps smak. Det er Trump som er Napoleon, ikke Musk. Men det alvorligste nå er at USA skyver sine venner og allierte fra seg. Selv om Kåre mener det skjer foruroligende ting med demokratiet, synes han det er vanskelig å se for seg at Norge og europeiske land skal ta seg av egen sikkerhet uten amerikansk hjelp, selv når man ser 10–20 år fram i tid. Han tilhører leiren som tror ting vil gå seg til. Han slår fast Trump har en sentral rolle i nedbyggingen av amerikanske institusjoner. Han forteller at hans amerikanske diplomatkolleger er redde for jobbene sine.
– Dette er noe Trump selv vil. Det er han som leder an, og i motsetning til forrige gang han var president har han nå med seg folk som støtter ham i ett og alt. Det er ingen motkrefter innad i regjeringen.
Han mener Kina går inn og fyller «soft power»-vakuumet som har oppstått etter at USA blant annet har stanset det meste av bistandsinnsatsen lagt ned mye av virksomheten til den statlige bistandsorganisasjonen USAID.
– I et intervju med DN sier du at du etter dine møter med kinesiske diplomater har fått Kina-fobi.
– Ja, ja, ja. Men jeg har også sagt at det er vanskelig for meg å omtale Kina. Jeg er fortsatt bundet av en sikkerhetserklæring jeg har undertegnet.
– Så det er en del ting du ikke kan si fram til din siste dag?
– Hahaha! Nei, min siste dag må jeg utnytte maksimalt. Da må jeg ta ut alt! Men jeg kan si at jeg har aldri vært ute for så tøffe forhandlere, så hardnakka og stae personer som kinesiske diplomater. De terpet hele tiden på de såkalte kjerneinteressene sine. Du kan ikke være i en forhandlingsposisjon og så sier den ene parten at de ikke kan bevege seg en millimeter. Det gjør det umulig å få til reelle forhandlinger og resultater. Han tror rivaliseringen mellom USA og Kina vil bli definerende for utviklingen i verden i årene framover og at vi alle vil bli påvirket av dette.
– Hvordan har Trump spilt sine kort overfor Kina så langt?
– Jeg snakket med en amerikansk kollega av meg for kort tid siden, og han sa det slik: «Kåre, det er umulig å vurdere Trump rasjonelt. Han er ikke en rasjonell person.» Det er kjempegodt sagt. Han er så spontan. Han snakket om å gjenåpne Alcatraz. Det er sikkert plass til 50 stykker der – i alle fall ikke 11 millioner, som han ønsker å sende ut av landet.
Les også: Trump og Xi i handelskrig: – Tror USA holder ut kortest
Kåre spretter opp fra stolen og åpner døra for en kvinne med to småbarn i barnevogna før han setter seg ned igjen. Den samme seansen gjentar seg når hun skal ut. Han setter seg ned igjen og prater om hvordan USA prøver å få slått en kile inn i forholdet mellom USA og Russland, og at det å få en slutt på Ukraina-krigen er en viktig del av det. Han fortsetter med et resonnement om hvordan det kan bli vanskelig for europeiske politikere å satse videre på sikkerhet og forsvar dersom det blir fred i Ukraina, og at dette kan bli et problem.
– Dersom Trump går den veien mange mener han går, og USA om ti år ikke lenger er et demokrati, og du får ett diktatur i Washington og ett i Beijing som begge er veldig sterke … Hva tenker du om det, og er det noe du tror at kan skje?
– Det er mulig jeg fortrenger det. Jeg tror det er veldig viktig å ikke være for pessimistisk. Jeg har tro på det amerikanske samfunnet og at det er en grense for hva amerikanerne aksepterer.
Kåre fisker opp telefonen og leser opp en bekymringsmelding som han nylig fikk fra en bekjent som jobbet for Biden-regjeringen. «Personally, I’m fine, but things are pretty crazy. And bad», leser han opp. Selv om Kåre understreker at han er optimist av natur, hører han flere bekymringer fra politikere om det som skjer i USA enn han noen gang har gjort før. Trumps tollmurer og de uttalte planene om å annektere Canada og Grønland har satt en støkk i mange. Forskjellen mellom Trumps første og andre presidentperiode oppsummerer han slik:
– Han var ikke så impulsiv første gang. Han hadde motkrefter innad i administrasjonen. Men det at Trump liker Norge må vi bruke for alt det er verdt!
USA, Afghanistan og Israel, de tre landene hvor Kåre Aas har vært ambassadør, sliter på hver sin måte med store problemer. Israel var det siste landet Kåre kom tilbake som ambassadør fra, etter å ha vært ambassadør i Tel Aviv fra 2020 til 2023. Etter Hamas’ blodige terrorangrep mot Israel høsten 2023, har Israel svart med tusenvis av tonn med bomber, som har tatt livet av titusener av sivile palestinere.
– Terrorangrepet var grusomt i sin natur, og viste at israelske sikkerhetsstyrker og etterretning var totalt uforberedt. De massive ødeleggelsene på Gaza er ikke mulig å forstå. Når man hører om at Israel nå skal intensivere bakkeoperasjonene sine i Nord-Gaza og tvinge palestinerne sørover, er det helt ubegripelig. Lidelsene til palestinerne vil bare bli større. Hva skal skje med dem?
Les også: Midtøsten-ekspert Marte Heian-Engdal om Gaza: – Et samfunn i oppløsning
Kåre har aldri selv vært på Gaza, men Vestbredden har han besøkt. Han tror ikke at Israel kommer til å trekke seg ut av Gaza igjen. Samtidig mener han at tidspunktet for norsk anerkjennelse av Palestina som stat var feil, og at Norge med dette har mistet en viktig rolle og har spilt seg ut på den diplomatiske sidelinjen.
– Etter å ha lest boka di sitter jeg igjen med et inntrykk av at du har et ganske positivt syn på de forskjellige menneskene du møter. Men er det ikke mange kyniske og maktsyke mennesker du har møtt på din vei og?
– Hahaha. Bare! Bare det, svarer han med glimt i øyet.
– Jeg har aldri pleid å mislike folk, men jeg er jæskla flink til å kritisere folk. Det gjør jeg lett. Så tror jeg alle politikere er opptatt av resultater. Hvis du har folk rundt deg som gir deg de resultatene du vil ha, så er man jo verdifull. Vi ambassadørene skal gi en analyse om hvordan situasjonen er, men det må avsluttes med hva vi bør gjøre. Man kan ikke bare sende analysen. Da kan du lese Washington Post, du kan lese Dagsavisen, du kan lese hva som helst. Dere har like gode analyser, men hva gjør vi med det?
– Du virker som en veldig sosial type. Er det riktig oppfattet?
– Jeg tror jeg er god til å gi av meg selv. Jeg tror de fleste jeg møter synes at det er hyggelig å være rundt meg, og jeg synes det er hyggelig å være med andre. Jeg klarer ikke å være noe annet enn den jeg er.
---
Fem favoritter
Musikk: Jeg har ikke noen spesielle preferanser innen musikk. Jeg svarte Dire Straits med «Brothers in Arms» en gang, men det stemmer ikke. Jeg har ingen favoritter.
Bok: Jeg liker mye nynorsk og leser mange norske bøker. Edvard Hoem, Jon Fosse, Tore Renberg, Karl Ove Knausgård.
Film: B-filmer – og «Gudfaren». Jeg har sett hele trilogien minst 20 ganger. Hver gang opplever jeg noe nytt.
Mat: Jeg liker å oppholde meg på kjøkkenet … Et lammelår.
Sted: Skjennungstua. Jeg liker å gå fra Frognerseteren til Sognsvann via Skjennungstua.
---
Les også: Sigurd Wongraven: – Jeg føler at jeg lever med en underliggende trussel
Les også: Eirik Newth: Romfartsfantomet