Vi trenger mer solidaritet, ikke mindre

Donald Trumps mange utenrikspolitiske påfunn har satt fyr på en større debatt om norsk sikkerhetspolitikk og utviklingspolitikk.

USA har trukket seg ut av internasjonalt klima- og helsesamarbeid, og sendt sterke signaler om at europeiske land i større grad enn før må ta ansvar for egen militær sikkerhet.

Samtidig har de etterlatt seg et enormt gap i den internasjonale bistanden, som kan koste millioner av mennesker livet.

I debatten om Norges prioriteringer har partiene på høyresiden gjort det klart at de blant annet ønsker et lavere bistandsnivå, å la klimatiltak vike til fordel for opprustning, og redusere Norges engasjement i land vi ikke «har egeninteresser i».

Slik jeg tolker høyresiden mener de at bistand og utviklingspolitikk kun er legitimt dersom det er i tråd med norske egeninteresser, som akkurat nå er nasjonal sikkerhet. Og at internasjonal solidaritet, som lenge har vært utgangspunktet for norsk utviklingspolitikk, er blitt et overskuddsprosjekt som vi ikke lenger har råd til.

Det hele er ironisk, og ikke minst urovekkende. Årsaken til at vi nå står overfor en mer usikker og konfliktfylt verden, er nettopp en «mitt land først»-mentalitet.

Det skyldes USAs politiske og økonomiske isolasjonisme, og Russlands forsøk på å ekspandere i Europa. Det skyldes Israels folkemord mot Palestina, og rike lands neglisjering av en stadig mer omfattende klimakrise.

Å slenge seg på «mitt land først»-tankegangen, vil bare forsterke de krisene som partiene på høyresiden tenker at politikken deres skal bøte på. Forstår ikke høyresiden at det ikke er i Norges egeninteresse å forsømme globale kriser?

Det vi trenger nå, er ikke mindre internasjonal solidaritet, men mer. Og for de som måtte tvile på om solidariteten fortsatt lever, så kan jeg trygt forsikre dere om at det gjør den – i beste velgående!

Her er noen eksempler: Tidligere i mai var titusener samlet i Oslo på «Visit Vestbredden», Norges største demonstrasjon og solidaritetsfestival for Palestina. Nylig ble det klart at 8 av 10 nordmenn vil at Oljefondet skal ut av selskaper som bidrar til brudd på menneskerettighetene i andre land.

Tidligere i vår klarte studenter på Universitetet i Oslo å presse universitetsledelsen til å droppe akademiske avtaler med israelske institusjoner.

At den internasjonale solidariteten fortsatt lever blant nordmenn, er noe samtlige partier bør ta innover seg når de skal mobilisere velgere til høstens stortingsvalg.

Jeg nekter altså å kjøpe et verdensbilde der Norge ikke lenger har mulighet eller råd til å være solidarisk. Dessuten taper vi på at verden stadig blir mer utrygg, og det er derfor i vår åpenbare egeninteresse å holde et høyt nivå på bistanden og utviklingspolitikken.

Jeg sier til de selverklærte realistene på høyresiden: Realiteten er at solidaritet lønner seg, også for Norge.

Og du? Trenger du flere beviser på at solidariteten fortsatt lever, kan du se til de utallige norske ungdomsorganisasjonene, slik som Changemaker. Hver eneste dag mobiliserer vi unge i kampen for en mer rettferdig og solidarisk verden, og i fjor satte vi faktisk innmeldingsrekord.

Det skyldes ene og alene at norsk ungdom fortsatt tror på en bedre verden, for alle. Den internasjonale solidariteten er verken borte eller verdiløs!

Les også: Fra lynolsniffende unggutt til Det ovale kontor (+)

Les også: Sanne har over 30 pleiere hver uke: – Familien tør ikke forlate huset (+)

Les også: Åge Aleksandersen synger ut: – Det er et oppriktig raseri som ligger bak