Den 9. mai er det 80 år siden nazistene ble nedkjempet. Sovjetunionen og kommunismen sto igjen som seierherre etter annen verdenskrig, sammen med Vesten og det liberale demokratiet. Vi skal selvsagt feire dagen – men vi kan ikke bli historieløse i euforien.
At Josef Stalin og kommunismen ble stående igjen som seierherre, koster oss nemlig mye den dag i dag.
Fortsatt feires frigjøringen 9. mai som en uproblematisk seier. Ved å overse at krigen sto mellom to totalitære regimer, har vi opprettholdt en historisk tåke som svekker vår evne til å møte nye kriser.
I Russland har 9. mai status som landets største ikke-religiøse høytidsdag, og Kreml har brukt den for alt den er verdt.
Så lenge 9. mai forblir et ensidig frigjøringsnarrativ, vil Russland fortsette å bruke dagen som retorisk brekkstang for sin destruktive politikk – som begynte lenge før 1945.
Den amerikanske historikeren Timothy Snyder har i boka «Om Ukraina» (2022), som er utdrag fra hans «Veien til ufrihet» (2018), vist hvordan Nazi-Tyskland og Sovjetunionen delte interessesoner og ryddet vekk den utdannede klassen gjennom deportasjoner og henrettelser.
Russland bruker ulikhet, usikkerhet og hjerneflukt som verktøy for å svekke de landene de søker å dominere.
Forfatteren Anne Applebaum dokumenterer i bøkene «Gulag» og «Red Famine» hvordan Sovjet brukte sult og tvangsarbeid for å knekke motstand. Britiske Luke Harding, utenrikskorrespondent i The Guardian, viser i «Shadow State» hvordan dagens Russland viderefører metodene via propaganda for å svekke motstandskrefter i Europa.
Det som Snyder beskrev om forholdet mellom Russland og Tyskland mot Polen, kan i dag – med nødvendige forbehold – speiles i forholdet mellom USA og Russland mot Ukraina.
Mens militærmakt dominerer overskriftene, pågår det en økonomisk utarming og sosial fragmentering: Russland bruker ulikhet, usikkerhet og hjerneflukt som verktøy for å svekke de landene de søker å dominere.
I Ukraina ser vi denne formen for dominans i sin mest nakne form: Krig. I andre naboland tar Putin-regimet andre metoder i bruk.
Det er en geopolitisk strategi, ikke et sammenfall av økonomiske tilfeldigheter. Det er arven etter kommunismens seier i 1945.
I Georgia alene forlot over 163.000 innbyggere landet i 2023. På bare ti år har Georgia mistet mer enn én million borgere i aldersgruppen 15–64 år, hovedsakelig dem med høyere utdanning. Ved å svekke lokale miljøer, utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv, mister nasjonene sin evne til å organisere motstand.
De som blir igjen, utsettes for manipulerende fortellinger, informasjonskrig og politisk resignasjon. Dette er en geopolitisk strategi, ikke et sammenfall av økonomiske tilfeldigheter.
Det er arven etter kommunismens seier i 1945.
Når norske historikere i dag forteller om fascismens historie, må også Sovjetunionens blodige arv belyses. Tvang, deportasjoner og imperialisme ble kamuflert som «frigjøring», mens forfølgelsen av samtidens sosialdemokrater ble tiet i hjel.
Flere sosialdemokrater i min familie ble drept fordi de grunnla den demokratiske republikken Georgia i 1918 – en bevegelse bolsjevikene knuste.
Den prisbelønte georgiske journalisten Jimsher Rekhviashvili publiserte i 2019 en artikkel på Radio Liberty, der han beskriver brutaliteten i maktovertakelsen. Av 130 medlemmer i grunnlovsforsamlingen ble 108 dømt til døden eller tatt av dage over tid.
Jeg utfordrer profiler som Jonas Bals – som i dag formidler fascismens historie – til å ta et helhetlig ansvar og synliggjøre de fascistiske handlingene som preget sovjetmaktens framferd.
Etter andre verdenskrig ble Russlands selvbilde som frigjører sementert, mens sannheten om de okkuperte nasjonenes lidelser ble fortiet. Ikke-russiske folk ble ofret – det tjente Moskvas mål om å svekke og utslette nasjoner med sterk identitet, som Ukraina og Georgia.
Vi eier fortiden når vi våger å se den med åpne øyne. Vi forsvarer fremtiden når vi nekter å la løgner bli stående som sannheter.
At Vesten naivt godtok og videreførte Russlands evige seiersnarrativ, ga Kreml muligheten til å dyrke en historisk mytologi som i dag brukes som en oppskrift for russernes internasjonale aggresjon.
Allerede for flere tiår siden advarte offernasjonene om at «Seiersdagen», som 9. mai feires som i Russland, ikke handlet om historisk hukommelse, men om geopolitisk maktbruk.
Russlands retorikk om «forsvaret av tradisjonelle verdier» har gått hånd i hånd med våpeneksport og destabilisering av Midtøsten. Dette var en strategisk byttehandel: Militær støtte mot en felles verdibasert allianse mot individuell frihet.
Denne utviklingen kulminerte nylig, da Russland og Iran formelt inngikk en strategisk partnerskapsavtale. En lignende avtale er inngått med Nord-Korea, som allerede har gitt Russland militær støtte i krigen mot Ukraina.
Hvis vi ikke tar et oppgjør med den historien om krigen som fortsatt dominerer, bidrar vi til å styrke Putin og andre autoritære krefter.
Det er på tide for Vesten å reagere. Det vil være en skam hvis historien skulle vise at autoritære regimer hadde større handlekraft og konsolideringsevne enn de demokratiske landene – som allerede satt med både institusjonene og ressursene til å handle raskere og mer målrettet.
Mens Russland og Iran styrker sitt partnerskap, henter Georgias nye makthavere – Putin-vennlige klakører som støttes fra Moskva – inspirasjon fra autoritære regimer. Ved siden av brutale angrep på demonstranter, innfører myndighetene nå ni nye religiøse fridager.
Dette svekker både samfunnsøkonomien og den sivile motstandskraften, samtidig som kirken – ofte tett knyttet til politiske maktstrukturer – får økt innflytelse.
Fremtiden kan bare bygges på objektive sannheter. Vi eier fortiden når vi våger å se den med åpne øyne. Vi forsvarer fremtiden når vi nekter å la løgner bli stående som sannheter.
Hvis vi ikke tar et oppgjør med den historien om krigen som fortsatt dominerer, bidrar vi til å styrke så vel Putin som andre autoritære krefter.
Historien skrives ikke i ettertid. Den skrives nå. Vi må våge å rive ned gamle myter hvis vi vil bygge en fremtid på frihet.
Les også: EU-landene vil kutte all russisk gass
Les også debatt: Arven etter Nansen er viktigere enn noensinne
Les også kommentar: Vår ære og vår makt – og morgendagen (+)
Les også debatt: Vi tar EU-debatten fordi vi trenger den
Les også debatt: Verden er utrygg. Hjelper det med enda mer våpen?
