IA-avtalen: No time to quit

Andre fredag i januar markeres «Quitters Day» – dagen hvor flest nyttårsforsetter ryker.

Det er dagen da vi erkjenner at gode intensjoner ikke alltid holder i møte med hverdagen.

Kanskje er det nettopp denne parallellen som treffer så godt når vi ser tilbake på IA-avtalen.

For snart 25 år siden – et kvart århundre – satte partene i norsk arbeidsliv seg mål som var like ambisiøse som et hvilket som helst nyttårsforsett: redusere sykefraværet, inkludere flere grupper i arbeidslivet og få flere til å stå lenger i jobb.

Som med mange nyttårsforsetter var målene både prisverdige og krevende å nå.

Og selv om partene holdt ut betydelig lenger enn bare noen uker, var det til slutt som om også IA-avtalen møtte sin egen «Quitters Day» – etter litt mer enn to tiår.

Men det var ikke slik at man ga seg uten å oppnå noe som helst. De siste måneders diskusjoner kan gi inntrykk av at IA-avtalen var mislykket fra start til slutt, men det stemmer ikke.

Ett av målene ble faktisk nådd. Det var delmål 3: å øke yrkesdeltakelsen blant seniorer og få flere til å stå lenger i arbeidslivet.

I 2018 var dette delmålet fullført. Og hva skjedde da? Det ble fjernet. Litt som med nyttårsforsetter – når de oppnås, krysses de av listen i stedet for å vedlikeholdes.

Derimot fikk man aldri helt dreis på målet om å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Nesten i det stille ble dette målet avviklet, akkurat som nyttårsforsetter som ikke lar seg realisere.

Målet om å redusere sykefraværet ble stående lenge, selv om det viste seg svært vanskelig å oppnå. I fjor høst, etter mange år uten resultater, førte uenigheter om hvordan sykefraværet kunne reduseres til at IA-avtalen, slik vi kjenner den, regelrett revnet.

Samtidig begynte det å knake alvorlig i den norske samarbeidsmodellen.

Analogien til nyttårsforsetter er slående også her. Det minner om den evige slankekuren vi lover oss selv hver nyttårsaften.

Vi satser på at hvis vi bare gjør enda mer av det samme, men mer intenst, vil resultatet komme. Men det gjør det ikke. Viljen er der, men ikke evnen. Da har man to valg: 1) Gi opp, eller 2) revidere tankesett, premisser og fremgangsmåte. Noen ganger er det mer behagelig å gi opp, fordi selvransakelse kan være smertefullt.

Fra IA-samarbeidet har vi altså lært at «mer av det samme» ikke gir ønskede resultater.

Samtidig vil ikke kutt i ordningene garantere måloppnåelse heller.

Dessuten vil norsk arbeidsliv bli rammet av en rekke uforutsette konsekvenser. Slik gambling har vi ikke råd til.

Kjernespørsmålet er derfor: Hvordan kan vi oppnå målene vi ønsker, samtidig som vi verner om velferdsordningene, det sterke partssamarbeidet, tilliten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – og solidariteten mellom friske og syke?

I min doktoravhandling, hvor jeg utforsket vellykket og feilslått ledelse ved langtidssykefravær, fant jeg at de beste lederne tenker i lengre tidsperspektiver enn sykefraværsåret.

Å bistå syke medarbeidere med å vende tilbake til jobb på en god måte handler ikke om at de skal komme raskest mulig tilbake. Det handler om å hjelpe dem på smartest mulig måte.

Tålmodighet er essensielt. Dyktige ledere går sakte frem for å unngå at sykdom gjenoppstår og nye langtidssykemeldinger utløses.

Som det heter på engelsk: «Slow and steady wins the race».

Kan IA-avtalens vektlegging av rask tilbakevending ved sykdom og «arbeidets kurative kraft» paradoksalt nok ha virket mot sin hensikt i noen tilfeller? Kan dette være en av hovedårsakene til at vi ikke har klart å knekke koden med de langtidssykemeldte?

Hva om det ikke er sykelønnsordningen eller viljen som har slått feil, men håndteringsevnen?

Det kan også hende at avviklingen av delmål 3 var en solid generaltabbe – noe vi delvis betaler prisen for nå, i form av høyere sykefravær.

Allerede i 2015 skrev Robert H. Salomon og jeg boken Langsiktig ledelse, hvor vi oppsummerte forskningen vår på seniorpolitikk og ledelse.

I våre studier fant vi at organisasjoner som skapte arbeidsplasser der folk trivdes og ønsket å bli lenge, ofte også hadde lavt sykefravær.

Det fortalte oss at disse virksomhetene ikke bare hadde knukket én kode, men flere.

Det kan derfor meget mulig tenkes at alle aktivitetene som var knyttet til delmål 3 – om enn indirekte – også bidro til det kontinuerlige arbeidet med å redusere sykefraværet.

Hvis partene før denne vinteren er over enes om en ny IA-avtale, bør de definitivt gjeninnføre et delmål om økt yrkesdeltakelse blant seniorer.

Ikke bare kan det understøtte arbeidet med å redusere sykefraværet, men vi trenger nå enda flere som står lenger i norsk arbeidsliv.

Å gjeninnføre delmål 3 vil dermed være vinn-vinn. No time to quit!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen