Kadra Yousef skriver i Dagsavisen 27. august: «I motsetning til professor Hadi Strømmen Lile, tror jeg ikke at svarte ungdommer er skjøre og lettkrenkede, ute av stand til å håndtere ubehagelige temaer».
Hun skriver også at «Jeg tror heller ikke at unge elever med en annen hudfarge ikke forstår kontekst, som om de er barn uten evne til å begripe at det finnes en fortid». Så forklarer hun hva hvor skapet bør stå.
Ja, er det ikke deilig å argumentere mot stråmenn. Det er ingen som har ment dette, verken jeg eller Jamal Sheik.
En hovedregel for en god offentlig samtale er at man ikke tillegger sine meningsmotstandere meninger de ikke har. Det har også vært en hovedinnvending jeg har hatt mot lærerne ved Katta, fordi de tillegger Jamal Sheik meninger han ikke har frontet.
Det er ingen som mener at lærere ikke kan bruke tekster der ordet neger er inkludert. Da måtte man ha sensurert alle bøkene til Martin Luther King.
Det er heller ingen som mener at man ikke kan bruke rasistiske tekster i undervisningen. Det kommer helt an på konteksten og målet med undervisningen.
Det er ingen som mener at lærere ikke kan bruke tekster der ordet neger er inkludert. Da måtte man ha sensurert alle bøkene til Martin Luther King.
Hvordan man underviser for å fremme toleranse og bekjempe rasisme er vanskelig. Den tidligere FN-spesialrapportøren for retten til utdanning, Katarina Tomasevski, sa det slik: «Å påtvinge en fordomsfull person å lese eller høre formaninger om toleranse kan bare øke hans fordommer. Overentusiastiske vurderinger av bidragene til en minoritet kan skape en negativ motreaksjon mot medlemmer av den gruppen; og undervisning som utføres på feil måte, selv med de beste intensjoner, kan skape en bevissthet om gruppeforskjeller som ikke var der fra før».
Hvis man gjør ting på feil måte, selv med de beste intensjoner, kan man gjøre ting verre. Målet er selvsagt ikke bare at barn skal lære «om rasisme», men at elevene skal lære toleranse og forståelse for minoriteter. Det følger av både nasjonale og internasjonale krav til skolen.
Jeg mener at hvis man skal undervise om rasisme bør man kunne noe om hvit sårbarhet, som er et viktig tema. Det handler nettopp om frykten for å bli kalt for rasist, samt reaksjonsmønstrene og forsvarsmekanisme som utløses hos mange hvite i møte med temaet rasisme.
At Katta-lærerne vinner en ytringsfrihetspris for å karikere sin ene meningsmotstander på en uredelig måte, syns jeg er tragisk.
At Katta-lærerne vinner en ytringsfrihetspris for å karikere sin ene meningsmotstander på en uredelig måte, syns jeg er tragisk.
I tillegg mener jeg at de de roper om sensur. Det mener jeg fordi de skriver følgende, og jeg siterer: «For å klare det (undervise om rasisme) trenger vi trygghet og frihet til å bruke de tekstene vi mener er best til dette formålet – uten å være redde for å bli anklaget og uthengt. Våre klasserom skal være trygge for våre […] lærere.»
Jeg har tolket dette slik at de ønsker å undervise om rasisme i fred, uten å bli anklaget for rasisme. At de står i fare for å bli filmet er helt sekundært og ikke spesielt for lærere. Alle kan bli filmet. Den store forskjellen er at lærerne kan innføre telefonforbud i klassen.
Katta-lærerne må tåle å bli kalt rasistiske. Hvis de ikke tåler det, må skolen rekruttere noen som tåler det. Det er det jeg har ment, og ikke det Kadra Yusuf tillegger meg.
