«Hanne leser fortsatt litt sakte» skrev læreren i min blå vurderingsbok. År etter år.
Denne setningen sammen med skriftlige prøver og innleveringer som ble returnert overstrødd med røde korrigeringer, preget ikke bare mitt forhold til faget norsk, men mitt forhold til lesing og skriving generelt.
På tross av dette likte jeg å lære og jeg trivdes på skolen, men slik er det ikke for mange i dag. Særlig er det vanskelig for de barna som ikke er helt som alle andre. Særlig er det vanskelig for de barna som har dysleksi.
Den norske skolen er ikke for alle.
Ifølge årets store Ungdata-undersøkelse trives ungdommene stadig dårligere på skolen, og flere kjeder seg i tillegg til at andelen som skulker går opp. Dette viser at den norske skolen utvikler seg i feil retning og at skolen blir et sted der stadig flere ikke ønsker å være.
Mitt neste møte med skolen var da mine egne barn skulle begynne i første klasse. Spente, men også litt nervøse, sendte vi vår førstefødte inn i det skolesystemet som hadde gjennomgått seksårsreformen siden den gangen jeg selv startet på skolen.
Vår seksåring var født tidlig på året og skulle derfor angivelig ha en fordel, mens andre som var født sent på året ikke var mer enn fem år.
Altså veldig små.
De var så små at de i skolegården så ut som «skolesekk med elev» i stedet for «elev med skolesekk».
Og resultatet av dette lot ikke vente på seg. Antallet mødre og fedre som måtte bli igjen på skolen vokste for hver dag som gikk. Smårollingene turte nemlig ikke være igjen på skolen uten mamma eller pappa.
Vår vei gjennom det norske skolesystemet som en familie med to barn med dysleksi, har vært preget av fortvilelse og kamp mot systemet.
Et annet fenomen som også gjorde seg gjeldende etter hvert var en stadig økende skoletrøtthet. Kravet om å knekke lesekoden raskest mulig, lekser og forventningen om stillesitting mesteparten av dagen, bidro sterkt til dette.
Da vårt barn var kommet i 2. klasse hadde hen et sterkt ønske om å slutte på skolen. La oss håpe at innføringen av noe så revolusjonerende som lek i barneskolen, vil føre til at dette ikke skjer med alt for mange av de som startet på skolen nå nylig.
Vår vei gjennom det norske skolesystemet som en familie med to barn med dysleksi, har vært preget av fortvilelse og ofte en kamp mot systemet. I tillegg har vi måttet bidra som «hjelpelærere» i nesten alle fag for å kunne gi våre barn den hjelpen og tilretteleggingen de har trengt.
På vår vei har vi møtt lærere som raskt har stilt «diagnosen» ADHD fordi barnet ikke var helt som de andre barna. Vi har også møtt rektorer som har ment at skolen har gjort så godt den kan, og som mente at det ikke var nødvendig med en henvisning til PP-tjenesten for videre utredning.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det til tross for at barnet hver dag sa at hen ikke ville gå på skolen og hadde tilbakevendende magesmerter. Til tross for at vi i dag vet at dysleksi er arvelig og at skolen var kjent med at eldre søsken hadde fått konstatert dysleksi.
Vi har også møtt lærere som ikke ønsker å tilrettelegge for elever med dysleksi ved for eksempel å gjennomføre prøven muntlig i stedet for skriftlig – selv om eleven har rett til dette.
Begrunnelsen er ofte at læreren ikke har tid og drukner i arbeid. Men det finnes også lærere som mener at eleven ikke burde ha rett til det – fordi det blir urettferdig i forhold til andre elever som har det verre.
For å hindre juks med ChatGPT tvinger skolen klassen til å gjennomføre prøver på gamlemåten. Det betyr at alle må skrive for hånd.
Og «systemet» fortsetter å lage knute på tråden videre utover i skolegangen for barn med dysleksi. På videregående må en søke om tilrettelegging på nytt hvert år, selv om det er allment kjent at dysleksi er en varig tilstand.
I tillegg løper den videregående skolen etter den teknologiske utviklingen og strever med å hindre juks med ChatGPT. I ren desperasjon tvinger skolen derfor klassen til å gjennomføre prøver på gamlemåten. Det betyr at alle må skrive for hånd.
Resultatet er at elever med dysleksi, som har rett til å bruke PC med retteprogram, blir plassert foran klassen med ansiktet mot klassen. Slik at læreren kan følge med på PC-skjermen – se at eleven ikke jukser. Dette må en vel kunne kalle en moderne form for gapestokk.
Innimellom har vi også møtt denne funklende stjernen av en lærer som ser hele barnet og blir en reddende engel for både barn og foreldre.
Det er forunderlig at skolen ikke forstår at dette virker både stigmatiserende og ødeleggende for et barn som allerede har vært utsatt for ganske mye i den norske skolen.
Men innimellom har vi også møtt denne funklende stjernen av en lærer som strekker seg for å lage gode skolehverdager for alle barn. Som ser hele barnet og ofte blir en reddende engel for både barn og foreldre.
Men disse lærerne, tenker jeg, må vel ofte føle seg som dråpen i havet. La oss håpe at de ikke drukner i «skolehavet».
Den norske skolen er ikke for alle. Likevel MÅ alle gå på denne skolen.
Da betyr det at vi må få en skole der elevene trives og har det bra. En skole som tilbyr elevene læring i et trygt miljø som de ønsker å være i. Hvis ikke vil trenden med økt skulk, skolevegring og mistrivsel fortsette.