Debatt

Er det bare jeg som liker yrket mitt?

Jeg har jobbet som lektor i Osloskolen i 7 år. Mange som følger med på skoledebatten tenker kanskje at dette skal handle om hvor ille jeg har det.

Elever på videregående skole. Tenåringer.Lærer og elev i klasserom
Å se den eleven jeg har jobbet med i mange måneder plutselig ta seg sammen, og overraske med sitt potensial, er noe det beste med å være lærer mener Oda Helene Bergland Aarhus. Bildet er illustrasjonsbilde.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er forståelig, når man leser innlegg om at læreren er degradert til en relasjonsarbeider, eller at det er blitt så umulig å få elever til å vise respekt, at professorer i pedagogikk foreslår å ta tilbake det forhøyede kateteret.

Men nei, sannheten er at jeg elsker å være lærer! Aldri har så få søkt seg til lærerutdanningen, og jeg ønsker med dette å gi mitt bidrag for å nyansere debatten. Jeg sier ikke at alle dager er fantastiske. Tro meg, jeg har en lang liste ønsker. Økt lønn, mindre klasser og bedre systemer som kan lette den praktiske hverdagen for oss lærere.

Men nå vil jeg fokusere på de gode sidene.

Hva er så disse gode sidene?

Givende samspill med klassene og timer med gylne øyeblikk der alt stemmer. Undervisningen treffer bedre jo mer jeg blir kjent med elevene. Jeg har erfart at elevene lærer best når jeg kjenner dem. Relasjon er helt avgjørende, fordi jeg da kan legge opp undervisningen til de som faktisk sitter i klasserommet. God undervisning og relasjon er avhengig av hverandre for å få til best mulig læringstrykk.

Oda Helene Bergland Aarhus er lærer ved Lofsrud skole.
Oda Helene Bergland Aarhus er lærer ved Lofsrud skole.

Jeg håper denne innsikten vil nå de som blir fornærmet over at stillingsutlysninger legger vekt på at læreren må være god på relasjoner.

Å få nyte øyeblikk hvor elever som har ligget på lav måloppnåelse i lang tid, uten arbeidslyst i timene, plutselig viser motivasjon - fordi jeg endelig har funnet ut hvilke oppgaver som fungerer. Tilpasset opplæring heter det, noe som etter min mening er nærmest umulig å få til uten en god kunnskap og nærhet til den enkelte elev.

Å oppleve unge menneskers åpne sinn. For eksempel i diktanalysene vi gjør sammen i klasserommet, hvor elever kan komme med så dype og kloke refleksjoner at jeg går og tenker på det i dagevis.

Å få ta del i de adferdsmessige gjennombruddene hos elever. Å se den eleven jeg har jobbet med i mange måneder plutselig ta seg sammen, og overraske med sitt potensial.

Å merke hvor langt elevene og jeg har kommet i vårt samspill, når jeg i timer hvor det er for mye uro, blir sint og sikkert går langt over streken for hvordan en lærer skal oppføre seg. Men som fungerer likevel, fordi elevene og jeg kjenner hverandre.

Jeg fryder meg når elevene tør utfordre og korrigere meg. Da vet jeg at de er trygge på meg og jeg at de vet hvor grensene går. Elevene vet at jeg liker dem, at jeg vil dem vel og at mitt mål er at de skal lære. Da er det mulig å både være streng, sette grenser og kreve respekt.

Å oppleve at timene som i faktisk tid varer i seksti minutter, ofte føles mye kortere fordi man ikke har annet valg enn å være hundre prosent i nuet når man står i et klasserom.

Lærere er med på å ivareta demokratiet.

Samarbeidet med foreldre jeg opplever er fulle av takknemlighet for at jeg jobber for at deres barn skal ha det bra, faglig og sosialt.

Å være viktig i noens liv. Alle klemmene. Alle betroelsene. Alle små og store problemer som blir delt med meg. Å få ta del i beretninger fra ungdomsliv. Å være så heldig å få muligheten til å forstå hvordan dagens ungdommer er.

Å arbeide i et kunnskapsmiljø, og å bli inspirert av det faglige fellesskapet blant kolleger. Gleden over å jobbe på et sted hvor det finnes andre historienerder å diskutere de store revolusjonene med. De lange meldingsutvekslingene med norsklærerkolleger på kveldstid, hvor et kort spørsmål om en novelle ender opp i timelange tråder om metaforer, motiv, tema og budskap.

Å være på sensorskolering til norsk skriftlig eksamen sammen med hundrevis av andre lærere, den ene mer kverulant enn den andre. Likevel med forståelsen av at her er det en profesjon som tar sitt fag på dypeste alvor, og som har som mål å behandle 16-åringers tekster med den største seriøsitet.

Å få være der det skjer i samfunnet. Skolen er noe alle har meninger om. Det er med en viss undring jeg ser hvor feil mange av de som ikke jobber i skolen tar. Altfor mange kjøper den unyanserte diskursen om at det ikke lenger skjer læring i norske klasserom.

Muligheten til å utdanne neste generasjon voksne i Norge. Lærere er med på å ivareta demokratiet. I mitt hode er læreryrket derfor et statusyrke, slik det var i riktig gamle dager. Da presten, legen, sorenskriveren og læreren, og alle kunnskapsyrkene, var status fordi de var med å bygge samfunnet.

Det gjør lærere fremdeles, og når jeg ser rundt meg på all kunnskapen min profesjon besitter, og den ekstremt viktige jobben vi gjør, tenker jeg at det er all grunn til å se på læreren som et statusyrke også i dag.

Innsøkingen til lærerstudiene synker dramatisk, og man snakker om skolekrise. Det er ikke rart at unge blir skremt vekk fra å søke yrket dersom det ensidige negative bildet mange ikke kjenner seg igjen i, får dominere.

Jeg ønsker med disse eksemplene å bidra til det motsatte.

Jeg kan da ikke være den eneste som liker yrket mitt?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS