Hvem skal definere rasisme? Spørsmålet reiser seg stadig i spørsmål om hendelser som av den mottakende part i situasjonen oppfattes som rasistisk, avsender mener ikke er rasistisk, men publikum og samfunnsdebattanter gjerne er delt. Det går inflasjon i å kunne uttale seg med autoritet om rasisme, som smittevernseksperter under pandemien.
Denne gangen ble det aktualisert med en skoleleder som insisterte på håndhilsning og utbrøt «Vi er i Norge» og «dere foreldre dere må forstå at vi er i Norge.» Mange med innvandrerbakgrunn som Kamzy Gunaratnam sa til Utrop: «kjente det gikk kaldt oppover ryggen på [oss]», i gjenkjennelse av en fremmedgjørende hersketeknikk på grunnlag av etnisitet og rasisme.
De som jobber med rasisme og har familiebakgrunn fra norske daler eller Saharas ørken gjenkjenner denne paternaliserende insisteringen på det åpenbare, mens mange samfunnsdebattanter og politikere mener der bare er å konstatere fakta når noen sier «vi er i Norge».
Spørreundersøkelser og forskning forteller oss at du «aldri» kan bli norsk nok med «feil» religion, asiatiske eller afrikanske besteforeldre, eller melaninrik hud
Utfordringen i disse debattene er som i debatter om smittevern og klima. På den ene siden har vi personer som jobber med antirasisme og rasismens virkninger i det daglige og har oppbygd en kompetanse praksis, studier og aktiv kunnskapsutvikling. På den andre siden har vi i hovedsak generalister, med en overvekt av politikere som sjelden jobber direkte med feltet, men som ofte dukker opp for å bestride at noe er rasistisk dersom det ikke er åpenbart straffbart. Det er i den manglende kompetansen dette ligger.
Mens kvinnepolitisk eller likestillingspolitisk talsperson i de fleste partier er feminister og kvinner, er ikke det samme tilfelle når det gjelder spørsmål om rasisme og diskriminering.
Kun et parti har en tydelig talsperson på området, mens mange som uttaler seg verken er antirasister eller minoriteter. Dette er et paradoks, og viser mangelen på anerkjennelse av kompetanse på feltet, som går igjen i debatten.
Forrige gang temaet var oppe var Antonsen-saken der selv hans bestevenn Johan Golden erklærte på Nytt på Nytt: «Atle er ikke rasist, men det det han gjorde er 100% rasistisk.» Dette er nok den beste oppsummeringen av saken. Der endte spørsmålet med om det var en straffbar hatytring. Nettopp dette forvirrer nok også en del som tenker et utsagn må være over grensen til det straffbare for å kunne regnes som rasistisk.
Det stemmer selvfølgelig ikke. Antirasistisk Senter får en rekke meldinger ukentlig om rasistiske hendelser som ikke er straffbare, men kan være brudd på diskrimineringslovgivning, mens en del situasjoner ikke er dekket av lovgivningen.
Når vi underviser om rasisme forteller vi først om rasismens bakgrunn. Den gamle europeiske kulturrasismen mot rom og jøder, kolonitidens utvikling av biologisk rasisme som forklaringsmodell og den moderne kulturrasismen som nå favner både innvandrere fra Afrika, Asia og latin-amerikanere med urfolk eller afrikansk avstamning, nasjonale minoriteter og urfolk.
Samtidig viser forskning på utenlandsadopterte at den biologiske rasismen lever i beste velgående.
[ Det er ikke mulig å få fritak fra mangfold. Men fra politikk ]
Etter å ha fortalt om bakgrunnen snakker vi om uttrykksformene. Hatkriminalitet og hatytringer, systemisk og strukturell rasisme, hverdagsrasisme og mikroaggresjoner.
De fleste forstår nok konseptet bak hatkriminalitet. Det er kriminalitet fordi det er hat mot en beskyttet minoritet, typisk høyreekstrem vold eller skadeverk mot noens Pride-flagg.
Hatytringer er de fleste i all hovedsak enige om hva er. Men grensen vil alltid være litt i bevegelse med tvilstilfeller, og selv om utviklingen går fort er det lenge til alle rasistiske vitser på en pub eller fra en scene er forbudt. Men det er likefullt hverdagsrasisme.
Mikroaggresjoner er det litt mindre håndfaste, men tydelige signaler til mottaker om at en er utenfor. Som å spørre om eller forklare det åpenbare, uttrykk for stereotypier og lignende.
De tre andre uttrykksformene for rasisme beskyttes av og opprettholder den fjerde; systemisk og strukturell rasisme. Hatkriminalitet og -ytringer som får gå straffefritt på grunn av mangel på vilje, kompetanse og prioritering. Eksempler på dette er drapet på Eugene Obiora, eller nazimarsj med symboler gjennom Oslos gater. Disse åpner for mer hatkriminalitet, og snevrer rammene for livsutfoldelse for minoriteter.
Hverdagsrasisme og mikroaggresjoner bygger opp holdninger som gjenfinnes i bevisst og ubevisst diskriminering og politikkutvikling som fremmer diskriminerende strukturer. Strukturene som fører til at personer med afrikansk eller asiatisk bakgrunn gjennomsnittlig kommer dårligere ut sosio-økonomisk selv de som er født og oppvokst i Norge.
Spørreundersøkelser og forskning forteller oss at du «aldri» kan bli norsk nok med «feil» religion, asiatiske eller afrikanske besteforeldre, eller melaninrik hud. Dette blir folk fra disse bakgrunnene minnet om til stadighet.
Det er med denne kunnskapen spørsmål om hvorvidt noe er rasistisk må ses.
Utsagnet «Vi er i Norge» blir uten en viss bakgrunnskunnskap om rasismens bakgrunn og uttrykk kun en banal konstatering av det åpenbare.
Med en kompetanse på rasisme både praktisk og teoretisk derimot, vil man kunne gjenkjenne de rasistiske mekanismene som ligger bak utsagnet.
[ – Han har ikke forstått hva betydningen av rasisme er ]
