Debatt
Født i riktig familie?
De som har råd kan bo i store boliger med private grøntområder. Arbeiderklassebarn må nøye seg med et lite kott ved siden av en støyete motorvei.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Høyre raser mot en tredje boligsektor i Oslo. Hovedargumentasjonen er at det blir en loddtrekning på hvem som får bo i disse boligene, og at det vil danne en adel i boligmarkedet. Løsningen til boligkrisa er ifølge Høyre å bygge flere små leiligheter.

Det er neppe privilegier i boligmarkedet som er største bekymringen til Høyre. Dagens markedsstyrte boligpolitikk deler folk i klasser, basert på tilgang til bolig.
Den virkelige loddtrekningen er hvilken familie du er født i, og adelen tilhører de som kan få støtte fra foreldrene sine for å komme inn i boligmarkedet. Dette har Høyre levd godt med i alle disse årene, og ønsker tydeligvis ikke noe alternativ til.
I en tid hvor alle snakker om hvor vanskelig det er for en sykepleier å bo i Oslo, er det fint å minne om at også folk med vanlig inntekt hadde råd til å bo i byen en gang i tiden. Sykepleiere og andre sykehusansatte kunne bo i sykehusboliger som var gjeldfrie og rimelige boliger eid av Oslo kommune.
Hvor ble det av alle gode krefter i boligmarkedet, Høyre?
Men å ha ting som fungerer i offentlig eie blir for mye for Høyre.
Høyre og sine kamerater Venstre og KrF valgte å selge sykehusboligene i 2001, i en obskur prosess som Erling Folkvord omtaler som “det store Oslo-ranet”.
Boligene ble solgt til under antatt markedspris til eiendomsspekulanten Ivar Tollefsen, som tjente seg rik på bekostning av hverdagsheltene i helsevesenet. Dette satte fart på boligeventyret til Tollefsen, som i dag er Norges 5. rikeste person.
Når det gjelder Høyres løsning om å bygge flere små leiligheter er dette som hentet fra slutten av 1800-tallet. Da ble det bygd flere bygårder med ettromsleiligheter for å romme arbeiderklassen som jobbet i fabrikkene rundt Akerselva og verftene i Oslofjorden.
I dag foreslår de samme løsning for å romme arbeiderklassen som jobber som hjelpepleier, renholdsarbeider eller i butikk.
Disse små leilighetene skal helst bygges på østkanten, på bekostning av felles parker og friområder. På vestkanten er Høyre for byggeforbud for å verne private villahager.
De som har råd – eller rettere sagt, født i riktig familie – kan bo i store boliger med private grøntområder. Arbeiderklassebarn må nøye seg med et lite kott ved siden av en støyete motorvei.
Man kan dra paralleller mellom høyresidas boligpolitikk og arbeidslivspolitikk: færre reguleringer av boligmarkedet speiler høyresidens drøm om færre reguleringer av arbeidsmarkedet.
I stedet for en politikk for gode og faste jobber, ønsker Høyre å øke sysselsetting ved å skape dårligere betalte og midlertidige jobber.
I stedet for gode og anstendige boliger ønsker Høyre at vanlige folk bor i trange og mørke kott. I begge tilfellene ofres flertallet for at noen få skal tjene penger på deres elendighet.
En tredje boligsektor vil være et godt alternativ til en rent markedsstyrt boligpolitikk. Flere vil få råd til et sted å bo, også de som i dag blir ekskludert av dagens system, et system som Høyre ønsker å verne fra konkurranse. Hvor ble det av alle gode krefter i boligmarkedet, Høyre?