Debatten om utsatt skolestart er på nytt aktuell. Det er mange gode grunner til å vurdere om overgangen fra barnehage til skole blir for brå for 6-åringer.
Men hvis dette skal endres, må det gjelde alle barn og ikke bare de som vurderes som ikke tilstrekkelig skolemodne.
Åsa er fire, snart fem år. I lang tid har hun og foreldrene snakket om at snart er hun blant de eldste i barnehagen, og etter det skal hun begynne på skolen. Åsa er veldig opptatt av hva skole er, og hun viser stolt fram at hun kan skrive flere ord og snart kan lese! Så innkalles foreldrene til en samtale i barnehagen.
De ansatte er bekymret for Åsas sosiale kompetanse. Hun er stille og tilbaketrukken, og trekker seg bort fra lek med andre hvis leken blir for voldsom. Det ser ut som om hun helst liker å sitte å pusle for seg selv. Med tanke på skolestart om ett år, ønsker de ansatte at hennes samspill med andre barn skal observeres nærmere av eksperter. De antyder at hun kanskje bør vente ett år med å begynne på skolen.
Foreldrene, som har fulgt med i debatten om utsatt skolestart, er usikre. De ønsker at Åsa skal få en så god start som mulig, og ikke bli blant «de som faller utenfor».
På den andre siden lurer de på hvordan det vil være for henne å bli den eneste i sin barnehagegruppe som ikke skal begynne på skolen. Da vil hun jo også føle seg utenfor. De faller ned på at de vil følge de profesjonelles råd. Men bør de det?
[ Lærer og forfatter: Vi må være ærlige om skolens tilstand før vi kan begynne å fremsnakke den ]
Innen fag som pedagogikk og psykologi blir det understreket at praksis skal være vitenskapsbasert. Dette er grunnlaget for at vanlige foreldre synes det er vanskelig å gå mot de profesjonelles syn. Det normative elementet i disse praksisene vies mindre oppmerksomhet.
Tester, observasjoner og fortolkninger av disse er ikke nøytrale, men tar utgangspunkt i hva som til enhver tid anses som normalt i samfunnet. Åsa blir vurdert ut fra hva som forventes av barn på hennes alder.
Det får meg til å tenke på min egen oppvekst på femtitallet. I den første tilbakemeldingen fra «frøken» sto det følgende: «Kari er så stille og oppmerksom». Dette ble ansett som en svært positiv vurdering. At jeg likte å være for meg selv, sa lite i klassen, og først fikk en god venninne i 4. klasse, ble heller ikke problematisert, verken av omgivelsene eller meg selv.
Senere har jeg møtt mange Åsa-er i mitt arbeid innen barne- og ungdomspsykiatrien. Barn og unge som gjennom hele oppveksten har følt at det er noe i veien med dem.
Når en stadig økende gruppe barn og unge blir kategorisert og diagnostisert, handler debatten om skolestart om noe mer enn skolemodenhet.
De er blitt kalt for skolevegrere, eller er blitt diagnostisert med sosial angst. De har pint seg gjennom framføringer i klassen, har grudd seg til situasjoner hvor de blir eksponert for andres blikk.
For i dag er det forventningene om å delta, være synlig og «vise seg selv» som gjelder. Det er ikke lenger det stille og forsiktige barnet som er normen.
Det er nettopp det normative elementet jeg mener det bør settes fokus på. Når en stadig økende gruppe barn og unge blir kategorisert og diagnostisert, handler debatten om skolestart om noe mer enn skolemodenhet. Det handler om samfunnets syn på barn som individer med ulike personligheter; «en er svak og en er sterk» som Wenche Myhre synger i sangen «Vi lever».
I dette bildet blir de profesjonelle representanter for et menneskesyn som snevrer inn mangfoldet i barns væremåter. Da er dette ikke bare et faglig spørsmål, men et spørsmål som angår hele samfunnet. Ønsker vi et samfunn der barn observeres og bedømmes på grunnlag av det rådende synet på hvordan barn bør være? Eller ønsker vi et samfunn hvor forskjellighet ønskes velkommen?
En ting er i hvert fall sikkert: Barn ønsker å bli anerkjent slik de er. Hvis vi allerede i barnehagen formidler til barnet at det er annerledes, kan vi påføre det en byrde som må bæres livet ut.
[ Skole og skjerm: Vi bør ikke bli avfeid som nevrotiske middelklasseforeldre med angst ]
