Debatt

Skole og skjerm: Strategi for «digital kompetanse» feiler i praksis

Måten digitaliseringen av småskolen har foregått på er uansvarlig, og skaper et tillitsbrudd mellom skole og hjem.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Middelklasseforeldres angst for skjermene må ikke få dominere debatten om IKT i utdanningen», sier digital kompetanse-begrepets far, Morten Søby, til Morgenbladet 5. mai.

Jeg er nok en av disse foreldrene. Jeg har definitivt ikke angst for skjerm, men har «angst», eller rettere sagt en kritisk holdning til digitale strategier som ikke er godt nok koblet på virkeligheten.

Christer Veland Aas er pappa til to, og teknisk strategirådgiver og utvikler i Climbr.

Til daglig koder og utvikler jeg digitale produkter som apper og tjenester. Jeg bruker løsninger utviklet av big tech: Microsoft, Google, og Amazon, for å nevne noen – og det er kun en brøkdel av hva jeg gjør.

Jeg kan neppe kalles teknologipessimist. Jeg er en realitetsorientert teknologioptimist.

Hva er utfordringene med digital kompetanse i småskolen i dag? Eller med å kjøpe iPad eller Chromebooks til elevene i 1. til 4. klasse, og gjennomføre en 1:1-strategi hvor hver elev har sin egen digitale enhet?

Vi bør ikke bli avfeid som nevrotiske middelklasseforeldre med angst.

Jo, det krever på et minstenivå at de følgende basisnivåene, er på plass i hver enkelt kommune i Norge.

1. Sikkerhet – sikker innlogging for elevene på enheten og i apper.

Dagens situasjon: Mange barn har, i praksis, ikke eget passord i småskolen. Elevene har isteden lignende eller samme passord, slik kan uvedkommende lett knekke passordkoden. Det gjelder også for den nasjonale Feide-løsningen, og er en kjempeglipp av både skoleeiere og sentrale myndigheter.

2. Personvern barnas personvern må følge GDPR, og vi må ha solide rutiner for å følge opp alle leverandører av digitale tjenester til skolen.

Dagens situasjon: Lærere og barn i småskolen benytter Google-tjenester, inkludert YouTube, i undervisningen, og ikke minst apper uten solide databehandleravtaler. Selskapene profilerer slik barna som anonyme voksne, og kan bruke data til markedsføring. Når barna ikke er innlogget med nødvendige databehandleravtaler, mangler de personvernsrettigheter. Det lekker informasjon om barna til ikke godkjente parter med overføring til land utenfor EU/EØS. I personvernskommisjonens rapport fra 2022 etterlyses strakstiltak for barnas personvern, og det bes om at skolene får nødvendige ressurser og kompetanse for tiltak.

Christer Veland Aas under Microsoft: Build 2016 Conference i San Francisco, demonstrasjon av hololens.

3. Filter for alderstilpasset innhold og blokkering av annonsesporing – vi har et særlig ansvar i småskolen på lik linje med andre medieplattformer, som kino – regulert av Medietilsynet. Dette må fungere både på skolen og hjemme.

Dagens situasjon: Mange kommuner har ikke alderstilpasset filter, ei heller blokkering av annonsesporing, enda gode løsninger eksisterer. Det rapporteres at barn ser skadelig innhold på skolens læringsbrett. Dette er et utstrakt problem som skoleeiere har lite kontroll på, til tross for enstemmig Stortingsvedtak i 2018 om å sikre småskolen mot skadelig innhold.

4. Uavhengig forskning på læringsutbytte med konsekvensanalyse

Dagens situasjon: Forskningen på læringsutbyttet til de minste barna er blitt til mens vi går. Videre blir konklusjoner vedrørende eldre elever direkte overført til de yngste. Vi får nok forskning om de yngste i etterkant, men samtidig står en hel generasjon i en digitalisert skolehverdag det ikke har vært forsket på. Dessuten er forskerne delt i sine syn.

5. Definisjon av suksesskriterier for eleven som er hovedbrukeren av systemet, samt inkludering av lærere og foreldre i målsettingen

Dagens situasjon: Digitaliseringen av norsk skole har ikke konkrete målsettinger og suksesskriterier for å vurdere tilstanden. Istedenfor skapes målene i seg selv fortløpende. Kunnskapsdepartementet etablerte en ekspertgruppe for digital læringsanalyse i 2021, som skal vurdere pedagogiske og etiske spørsmål ved bruk av digital læringsanalyse, samt juridiske spørsmål og personvernhensyn. Den endelige rapporten publiseres 1. juni 2023.

Først når disse fem basisnivåene er tilfredsstilt, kan prosessen for å digitalisere småskolen med 1:1-enheter fortsette. Da er barna trygge på enhetene, og vi kan gå over til å vurdere det pedagogiske, samt bruken av digitale enheter som verktøy for læring.

Den totale ansvarsbyrden på både IT-krav og læring, må i mye større grad falle på sentrale myndigheter. Ingen kommuner i Norge har dette på plass.

Når samtlige av disse punkter feiler har vi foreldre plikt til å reagere, og vi bør ikke bli avfeid som nevrotiske middelklasseforeldre med angst. Den umodne digitaliseringsstrategien i småskolen har fratatt oss muligheten til å hegne om barnets beste, bestemme hvordan vi vil gi barna digital dannelse og sørge for best mulig oppvekstvilkår for våre barn.

Sentrale myndigheter har gjennom strategi, og kommunen med anskaffelse, sørget for å utstyre hvert enkelt barn med egne smartenheter med fritt internett, dårlig personvern og lav sikkerhet. Måten digitaliseringen av småskolen har foregått på er uansvarlig, og skaper et tillitsbrudd mellom skole og hjem.

Søby antyder at «middelklasseforeldrene med angst for skjerm» ikke er egnet til å debattere IKT i skolen. Han mener det er lavmål at begrepene «skjermbruk» og «skjermtid» forekommer i forbindelse med strategien. Her viser Søby at han ikke tar inn over seg helheten. Han velger nok bevisst å ha et selektivt syn på hva de digitale læremidlene, om de var velfungerende, kunne gjort i skolen.

Akkurat den samme holdningen møter man i forskningsmiljøene. Vi mangler en uavhengig tverrfaglig forskning som ser helheten. Teknologien som er innført, er på ingen måte så snever, og her oppstår det store gapet mellom ideen om digital kompetanse og virkeligheten.

I IT-bransjen jobber vi normalt med suksesskriterier som skal fange opp alle aspektene ved en digitaliseringsprosess, også de som kan virke negativt for brukerne. Digitaliseringsstrategien mangler denne helhetlige tanken. «Digital kompetanse» fremstår mer som en ideologi enn en reell IT-strategi i praksis.

Spørsmål som adresserer helhetstanken fra foreldre og lærere blir møtt med dempestrategier fra alle kanter. I tillegg møtes vi med en ovenfra og ned-holdning. Å kalle alle kritikere for «teknologipessimister», er en utspekulert måte å innlede en debatt på. Dette må tas tak i.

Vi trenger den gode, åpne debatten. Det må iverksettes strakstiltak for å rette opp feilene som ble gjort da det ble tatt snarveier i 1:1-digitaliseringen av småskolen. Vi har ikke råd til umodne offentlige eksperimenter med barna våre.

Mer fra: Debatt