I min profesjon som spesialpedagog møter jeg mange elever som har behov for å jobbe med læring på en annen måte enn sine medelever.
Elevene jeg her omtaler, er gjerne innen gruppen som har en eller annen form for nevroutviklingsforstyrrelse (for eksempel autisme og ADHD). De har ofte behov for at skolen i større grad tilpasser seg dem, og ikke omvendt.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/A6YIDKELEFGNJNPJC5DNHRWZDQ.jpg)
Mange av elevene i denne gruppen har gjerne et ønske om å klare de faglige og sosiale krav som møter de på skolen, og ellers i samfunnet, slik de ser sine medelever gjør, men opplever dette gjerne som utfordrende og krevende, grunnet sine nevrologiske utfordringer.
Denne elevgruppen har gjerne behov for at skolen benytter alternative læringsarenaer.
Dette omtales også av Christine Damsgaard og Maren-Johanne Nordby, som er seniorrådgivere i Statped, i podkasten Utforsk (18. april 2023), samt av Kristin Leer som er lege, og Vibeke Faye Werring som er lærer og spesialpedagog, i samme podkast-serie (14. desember 2021)
Med dette menes at skolen må se læring i et utvidet, og bredere perspektiv, og ta utgangspunkt i hvem eleven er. Dette blir allerede gjort i klasserommet, men for å nå inn til denne elevgruppen jeg her omtaler, må de som jobber tettest på eleven ha en inngående kjennskap og relasjon til eleven, og hens forutsetninger og behov.
For elever med nevroutviklingsforstyrrelser, så fortoner dette uttaket seg ofte på andre måter enn hva det gjør for hens medelever.
Nå er det en gang slik at skolen på mange måter representerer samfunnet i sin oppbygning, særlig med tanke på regler, rammer, samarbeid, krav, forventninger og konsekvenser. Og som skolen må tilpasse seg, så må også samfunnet tilpasse seg.
Men det er ikke dermed sagt at det er en tilpasning som kun går den ene veien. For de elevene jeg jobber med, kan ofte bruke så mye av sin indre kapasitet på å tilpasse seg samfunnets normer og regler, at de ikke har overskudd til noe annet.
For de elevene jeg jobber med; de ønsker gjerne å være en del av fellesskapet, av klasserommets dynamikk og samhold. Men grunnet de utfordringer de har, så har de behov for at vi som fagpersoner tilrettelegger skolehverdagen for dem, slik at de igjen kan få brukt kapasiteten sin på både å mestre det å være på skolen hva gjelder det faglige, men også det sosiale.
En annen konsekvens for denne elevgruppen kan være at de trekker seg mer tilbake, isolerer seg selv, da dette kan oppleves som mer behagelig og tryggere, hvor det er eleven selv som setter rammene og kravene, eller fraværet av dette. En annen grunn til at disse elevene trekker seg tilbake, er fordi de har et større behov for «ladetid»/egentid.
[ Nevromangfold Norge: Fellesskolen er en løgn ]
I sin artikkel om ufrivillig skolefravær i Spesialpedagogikk nr. 2 (s. 6, 2023), bruker Nicolaisen og Heide termen skolekondis for å beskrive det ovennevnte, og forklarer dette med å ha «utholdenhet, motivasjon og troen på at du kan lære noe». Både hva gjelder det sosiale og faglige.
Vi har alle våre måter å lære på; noen liker best å høre, noen se, andre leser, andre igjen er praktikere, mens hen nærmest vinduet liker best å skrive. Vi klarer også å være i et klasserom med et tosifret andre mennesker, med alle de sanseinntrykk og uforutsigbarheter det innebærer. Hjernens innebygde filtre, evne til å holde fokus, og innordne seg etter felles retningslinjer, jobber i jevn flyt uten at det krever et for stort uttak av «oppmerksomhetsbanken».
For elever med nevroutviklingsforstyrrelser, så fortoner dette uttaket seg ofte på andre måter enn hva det gjør for hens medelever. Både hva gjelder frekvens, og ikke minst størrelse. I tillegg vil tiden det tar for at hen kommer i balanse igjen, ofte ta lengre tid og kreve individuelle tilpasninger.
I dette ligger også det pedagogiske ansvaret, og utfordringen, for oss i skolen; å få innsikt i hvordan den enkelte lærer best. Både faglig og sosialt. For på den måten å kunne tilrettelegge for en balanse mellom uttak og innskudd i hens kapasitet, samt øve opp hens skolekondis.
[ Autisme og skolevegring: Elever kan også bli utbrent ]
Selv om det i en klasse på 28 elever vil være 28 ulike måter å lære på, så vil majoriteten av disse kunne tilpasse seg og oppleve mestring innenfor det sett med rammer og krav som blir gitt. Noen har nok behov for mindre justeringer, men dette ligger innenfor begrepet tilpasset opplæring. Som alle elever i norsk skole har krav på (Opplæringsloven. § 1-3)
De elevene som har behov for at skolen legger til rette for alternative læringsarenaer – det være seg å hjelpe vaktmesteren, være på biblioteket, skolekjøkkenet, klatrestativet, et av byens museer eller andre kulturelle institusjoner, å bygge lego eller en trehytte, å gå en tur et cetera – de elevene har behov for slike tilbud, og en slik skreddersøm av et skoletilbud.
Dette vil kunne representere en viktig brikke i det kontinuerlige puslespillet for at denne gruppen skal få oppleve faglig og sosial mestring ut ifra sine forutsetninger, hvor de unngår ufrivillig skolefravær, får oppøvd skolekondisen, og hvor saldoen for det daglige «energiregnestykket» oftere lyser grønt enn rødt.