Barn i familier med lav inntekt har økt sjanse for å bli syke og dø tidligere enn barn som vokser opp i familier med høyere inntekt. Omtrent 12 % av norske barn lever i familier med vedvarende lav inntekt.
Denne andelen øker, noe som gir grunn til bekymring da vi vet at sosiale forskjeller tidlig i livet kan påvirke livsbetingelsene i generasjoner.
Helseminister Ingvild Kjerkol har nylig anerkjent sosiale ulikheter som en trussel mot den norske folkehelsa og viktigheten av å utjevne disse. Vi vet at det er store helseforskjeller mellom ulike sosioøkonomiske grupper og begrenset helsekompetanse kan bidra til å forsterke ulikheter.
Derfor har vi store forventninger til Folkehelsemeldingen som lanseres fredag 31. mars og som regjeringen selv sier er en virkemiddelpakke for å fremme folkehelse – og vi forventer at en styrking av helsekompetanse er et sentralt virkemiddel.
Kun få uker etter at Marmot-utvalget kom med sin rapport om ulikhet, hvor helsekompetanse er sentralt, er det flott at regjeringen sier at utjevning av forskjeller skal være en rød tråd i den nye folkehelsemeldinga. Forskning viser hvordan lavere helsekompetanse oftere forekommer i grupper med lavere sosial status, lavere livskvalitet, lavere utdanning, redusert arbeidsevne, mer sykdom og dårligere evne til å ivareta egen sykdom og helse.
Det er dermed åpenbare grunner til at Kjerkol bør prioritere en styrking og ivaretakelse av helsekompetanse når hun skal prioritere de fremtidige satsingsområdene i folkehelsearbeidet.
Barns vurdering av egen helse, og de helsevalg de tar, har sammenheng med familiens utdanning og inntekt.
Det er godt dokumentert at barndommen er den perioden i livet der effekten av tiltak er størst. Dette betyr at vi må satse på barna, og prioritere tiltak som kan gi barn i Norge en best mulig start i livet.
I likhet med både WHO og OECD understreker Marmot-utvalget at et sunnere og mer bærekraftig samfunn oppnås ved å satse på barns og unges helse og livskvalitet. Barns vurdering av egen helse, og de helsevalg de tar, har sammenheng med familiens utdanning og inntekt. En systematisk satsing på å styrke helsekompetanse i barnebefolkningen er viktig for det enkelte barn for å fremme deres helse og livskvalitet. Dette er i tillegg samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Systematisk samarbeid mellom skole og skolehelsetjeneste om undervisningsopplegg som øker elevenes helsekompetanse, er vesentlig for at alle barn kan ta sunne valg og forebygge skade og sykdom. Dette krever forståelse blant lærere og helsepersonell i skolehelsetjenesten for hva helsekompetanse er.
Læreplanen for grunnskolen beskriver at Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. Læreplanen forplikter dermed skolen til å bidra til å gi barn og unge ferdigheter til å kunne ta vare på egen og andres helse nå og i framtida.
På samme måte forplikter nasjonale retningslinjer helsepersonell i skolehelsetjenesten til å samarbeide med skolen for å fremme elevers helse, trivsel og læring. Det er et stort potensial for å utvikle og implementere tverrfaglige opplegg med mål om å stimulere elevers ferdigheter til å finne, forstå, vurdere og anvende helserelatert informasjon.
[ – Folk må ha råd til å gi ungene sunn mat ]
En tredjedel av den norske befolkningen mangler ifølge Helsedirektoratet tilstrekkelig helsekompetanse til å ta del i helsetjenesten på en måte som fremmer deres helse. Helsekompetanse er hvordan den enkelte kan finne, forstå, vurdere, og bruke informasjon for å fremme sin egen helse og mestring. Lav helsekompetanse truer den norske folkehelsa og fører til økte forskjeller. Dette er urovekkende.
God helsekompetanse er en helsefremmende mestringsressurs og beskyttelsesfaktor i seg selv for enkeltindivider, men blir også fremhevet av WHO som den sterkeste determinanten for helse på samfunnsnivå, sammen med alder, inntekt, utdanningsnivå, arbeidsstatus og etnisk tilhørighet.
Helserelaterte beslutninger tar vi i dagliglivet. Kildene til helseinformasjon finner vi hjemme, på skolen og på jobb, i familien, med venner eller i kontakt med lærere, helsepersonell og støttepersoner, og ikke minst på internett. Det er avgjørende at bedre sikring av befolkningens helsekompetanse er tatt inn i meldingen som en forutsetning for å lykkes med Kjerkols nevnte virkemiddelpakke.
I Norge er det økende bruk av digitale løsninger både innen helsefremmende, forebyggende og behandlende helsetjenester, men også i barnehage og skole. Digital helsekompetanse omhandler det å søke etter digital helseinformasjon, være beredt til å ta i bruk digitale helsetjenester og å ha generelle digitale ferdigheter.
Når vi vet at HelseNorge brukes i økende grad i alle deler av helsetjenesten til å informere om behandling, prøvesvar, timebestilling og dialog er det også flere som ikke får tilstrekkelig informasjon, som ikke fanger opp sine prøvesvar, møter til avtalte timer eller har en dialog med sin fastlege, spesialisthelsetjenesten og andre aktører. Dette truer folkehelsen.
I et digitalt samfunn må den digitale helsekompetansen styrkes i hele befolkningen for å sikre tilgang til helsetjenester, sikre god livskvalitet og redusere risiko for økte forskjeller. Helsekompetanse og ferdigheter til å navigere i tjenestene, og digitale ferdigheter og kommunikasjonsferdigheter er helt grunnleggende for å oppnå helse og velvære, på samme måte som digitale ferdigheter er avgjørende for læring og deltakelse i samfunnet.
[ MS-pårørende: «Min sønn på tre spiser med gaffel. Min mamma må mates med skje» ]
