Endometriose: Store hull i kunnskapen om løpske livmorceller

«Sykdommen tar ikke livet av meg, men den tar mye av livet fra meg», skrev 33 år gamle Kathrine Grooss Tendal i en kronikk i Dagsavisen tidligere i vinter.

Seinere har unge kvinner stått fram i VG, Aftenposten og på NRK og fortalt lignende historier om årelangt slit med sterke smerter. Alle lider de av endometriose. Dette er en kvinnesykdom mange bare må lære seg å leve med. Men slik hadde det trolig ikke trengt å være.

Historiene deres er ikke unike, ja ikke engang sjeldne. Anslag sier at rundt ti prosent av alle kvinner i fruktbar alder får endometriose. En sykdom hvor celler fra livmoren setter seg fast andre steder i kroppen, der de gir smerter og andre plager.

I dag kan det ta så mye som elleve år å få diagnosen. Etterpå er hormonbehandling vanlig, ofte med utprøving av mange ulike preparater for å finne en behandling som fungerer.

I beste fall lindrer behandlingen symptomer og hindrer videre spredning. For mange vedvarer imidlertid smertehelvetet. Men om vi utnytter all kompetanse som finnes på kreftsykdom, kan det bli mulig å utvikle metoder som vil gi en dobbeltgevinst for pasienter med endometriose: En tidlig og sikker diagnose. Pluss individuelt tilpasset behandling uten langvarig prøving og feiling.

Sykdommen har mange likhetstrekk med kreft, selv om den ikke er dødelig. Men om den ikke tar liv, kan den gi invalidiserende smerter. Og fordi den krever hormonbehandling, kan ikke kvinner bli gravide mens de behandles. Vil de være smertefrie, må de si nei til å få barn.

Like fullt ligger forskningen langt etter i å finne ut hva sykdommen egentlig er. Og midlene som går til slike studier er svært begrenset.

Mange kvinner har konstante plager som påvirker livskvalitet og helse betydelig, helt fram til overgangsalderen.

Ifølge regjeringens ferske NOU om kvinnehelse overses den store forskjellen mellom hvordan kvinner og menn rammes av sykdom. Nettopp i denne utredningens ånd bør endometriose bli gjenstand for et forskningsløft.

Som forskere innen medisinsk bioteknologi har vi ved selvsyn erfart at forskning på kvinnehelse lenge har vært underfinansiert.

Flere forhold illustrerer hvordan kvinners helse har vært nedprioritert i medisinfaget. Lenge var kvinner ekskludert fra kliniske studier. Et utslag av dette var at av ti legemidler som ble trukket fra markedet i USA sist på 90-tallet, måtte åtte trekkes fordi bivirkningene viste seg å være farligere for kvinner enn for menn.

Da er det kanskje ikke så overraskende at det forskes lite på endometriose.

[ Synnøve Vereide Trampe: Vi lar våre dyreste, klokeste hoder leke Leger uten grenser med söta bror ]

Sykdommen er kronisk. Den kjennetegnes av at vev som ligner livmorens slimhinne vokser andre steder i kroppen. Deriblant i bukhulen, i og rundt eggstokker og eggledere, samt utenpå livmor, tarm og blære eller helt opp til lungene. Denne ukontrollerte veksten gir smerter, betennelsesreaksjoner og arrdannelse.

Mange kvinner har konstante plager som påvirker livskvalitet og helse betydelig, helt fram til overgangsalderen.

I dag kan en sikker diagnose kun settes ved hjelp av kirurgi. Smerter fra sykdommen behandles med hormoner, eller ved å operere bort endometriose-vevet. Et problem med hormonbehandlingen er at det er stor variasjon i hvilke preparater som lindrer smerter for den enkelte.

Nå trengs nye redskaper for å forstå, diagnostisere og behandle sykdommen. Her bør vi lære av forskningen på kreft – også det en sykdom som gir ukontrollert cellevekst på feil sted.

En lang rekke fremskritt er gjort i kreftbehandling de siste årene. Blant annet fordi inngående analyser er gjort av celler helt ned til gen-nivå. Og fordi gode metoder er utviklet, slik at vi kan studere utvikling av kreftceller i et kontrollert miljø på laboratoriet.

Nå bør denne kompetansen tas i bruk også i studier viet endometriose – av flere grunner: For å se om dagens behandling kan bli mer effektiv. For å utvikle nye metoder og teknologier som kan stille riktig diagnose tidlig. Og for å utvikle medisiner som virker bedre enn dagens hormonbehandlinger.

[ Helle Cecilie Palmer: Når vi overser at helse har et kjønnsperspektiv, får det en rekke negative konsekvenser for kvinners helse ]

Fire utfordringer må besvares i forskningen på endometriose. De vil involvere mange fagdisipliner innenfor medisin og bioteknologi:

• Pasienter må få slippe kirurgi for å diagnostiseres. Sykdomsmarkører i mensblod kan bli en mulig løsning.
• Mer grunnleggende viten trengs om sykdommen. Håpet er at dette vil åpne for behandling som kan tilpasses hver enkelt pasient. I Sintef jobber vi allerede med å persontilpasse behandling av tarmkreft etter samme prinsipp.
• Hvordan dyrke endometriose-vev i laboratoriet på en måte som gjør at sykdomsforløpet og behandling kan studeres i detalj?
• Vi anbefaler tilnærmingen «endometriose er en lokal sykdom». Altså utvikle behandling som helst bare har effekt på akkurat de syke cellene – i motsetning til hormoner, som påvirker hele kroppen.

For å komme dit, må forskere få sjansen til å tette dagens kunnskapshull.

Da helseministeren mottok NOU-en om kvinnehelse, viste hun til Kvinnehelse-programmet i Forskningsrådet, som i år deler ut 60 millioner kroner. Hun sa at det som fagfolk engasjerer seg i ofte får høyere status, og utfordret oss forskere.

Men til Kvinnehelse-programmet er det sendt 30 ganger flere søknader enn tildelingen gir rom for. Dette viser at norske forskere står klare til å gjøre sitt når rammene kommer på plass.

[ Biskop Kari Mangrud Alvsvåg: Vi må snakke om mensen ]

[ Rødt-politikere: Kvinnebrøl fra barsel til siste åndedrag ]