Det er februar 2023. Vi står opp om morgenen, går på jobb og lever livene våre. Alt er godt i velferdsstaten Norge.
Samtidig pågår det et grovt menneskerettighetsbrudd innenfor norske landegrenser.
For snart 500 dager siden kom Fosen-dommen, som fastslo at vindkraftanleggene på Roan og Storheia utgjør brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, og dermed er ulovlig satt opp. Etter over 10 år med kamp vant reindriftssamene i Fovsen-Njaarke sijte saken mot Fosen Vind DA. Men kampene om eksistens, overlevelse og næring har pågått lengre enn det, og pågår fortsatt den dag i dag. Mister vi retten til kulturutøvelse, vil det samiske dø ut.
Derfor er reindriftsutøverne, andre samiske aktører og miljøbevegelsen tydelige på at den eneste akseptable måten å følge opp høyesterettsdommen på er at vindturbinene rives, og landet tilbakeføres til reindrifta på Fosen.
Dagen den enstemmige høyesterettsdommen kom feiret vi sammen med reindriftsutøverne på Fosen. Dette var en historisk seier, og vi kunne endelig senke skuldrene i lettelse over at en løsning var i sikte. Etter denne dagen har vi ventet på løsningen som enda ikke har kommet.
Den 6. februar feiret vi den samiske nasjonaldagen, for å markere det første samiske landsmøtet i 1917. På dette historiske møtet ble blant annet inngrep og konflikter i reindrifta diskutert. Over 100 år etterpå sitter vi fortsatt her med de samme problemstillingene. Under Alta-aksjonene på 70- og 80-tallet, som er et av norgeshistoriens største sivil-ulydighetsaksjoner, ble det også kjempet for samiske rettigheter og reindriftens plass i samfunnet.
Det er ikke et klimatiltak for unge reindriftssamer at beiteområdene våre blir spist opp, bit for bit, av industri som roper på seg å være både grønn og framtidsrettet.
De samme kampene som våre mødre, bestemødre, og deres bestemødre har kjempet, kjemper vi fremdeles i dag. Sirkelen er dessverre enda ikke brutt. De traumene som har kommet av å stå i livslange kamper videreføres til oss, mens nye traumer skapes. Vi vil fortsette å føre disse kampene, i håp om at våre etterkommere skal slippe å kjempe for sin rett til å eksistere.
Bristepunktet er for lengst nådd. Vi nekter å stå på sidelinjen og vente på at noe skal skje. Vi nekter å høre på OED nok en gang komme med en uttalelse om at de skal se på forslag til avbøtende tiltak, uten at rivningen av vindturbinene legges fram som et reelt alternativ. Vi nekter å ofre fremtiden til reindrifta, og dermed vår egen framtid, for strøm som produseres og selges på et ulovlige grunnlag.
Storsamfunnet roper høyt om at unge stemmer må bli hørt i klimakrisen, og at fremtidige generasjoner må få muligheten til å kjenne på den samme tilknytning til fjellet og vannet som vi har, og har hatt i mange generasjoner. Samtidig ignorerer styresmaktene aktivt stemmene til unge samer over hele Saepmie som står i en seig kamp om å bevare retten til kulturutøvelse og selvbestemmelse over egen framtid.
Vindturbinene på Fosen, som skulle være et klimatiltak, ender opp som en selvmotsigelse. Det er ikke et klimatiltak for unge reindriftssamer at beiteområdene våre blir spist opp, bit for bit, av industri som roper på seg å være både grønn og framtidsrettet. Disse inngrepene truer framtida til unge samer som ønsker å videreføre sine tradisjoner, kultur og ikke minst identitet. For oss handler ikke dette om kapital, men om eksistens.
Det er uakseptabelt at det politikerne kaller “det grønne skiftet” skal gå på bekostning av reindrift, natur og menneskerettigheter. Produksjon av fornybar energi er viktig, men er fornybar energi innhentet på ulovlig grunnlag virkelig riktig sted å starte?
[ Dagsavisen mener: «Omkamp i motvind» ]
Her må vi finne løsninger som opprettholder naturens rettsvern, hvor reindriftsutøvere skal ha siste ord i utbyggingssaker som omfatter våre driftsområder. Samisk tradisjonell kunnskap må bli en del av løsningen, og ikke en del av problemet. Slik denne politikken føres i dag er det ikke snakk om et rettferdig “grønt skifte”, men heller pågående kolonisering i det grønne skiftes navn.
I internasjonale forumer portretterer Norge seg selv som et rettferdig land, hvor moderne rettsstatsprinsipper, demokrati og likestilling er viktige verdier. Det bildet som blir malt av Norge som et land med forsvarlig klima- og urfolkspolitikk, som legger «forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv» (Grunnloven §108), er et bilde vi ikke kjenner oss igjen i.
Man skulle trodd at en regjering som står ovenfor et pågående menneskerettighetsbrudd innenfor sine egne landegrenser ville gjort alt for å rette opp i den alvorlige feilen som har blitt gjort.
Regjeringen må snarest sette i gang arbeidet for å rive turbinene på Fosen, og å tilbakeføre landet til de rettmessige brukerne. Vår tillit til staten svekkes mer og mer for hver dag som går, og regjeringen setter rettsstaten på spill ved å ikke følge opp dommen på en tilstrekkelig måte.
Vi håper motet til reindriftsutøverne på Fosen, som har stått i denne kampen i 10 år, smitter over på politikerne. Å rive vindturbinene krever mot fra regjeringen, men det er det eneste riktige å gjøre.
[ Støre: – Vi trenger mer kraft, og det fører til bygging i natur ]
[ NHO-leder åpner for vindkraft på land: – Noen er hysterisk forbannet ]
