Olje- og energidepartementet formidlet i forrige uke at norsk sokkel skal opprettholde den høye gassleveransen til Europa i 2023. Minister Terje Aasland forventer altså at Norge skal fortsette å tjene seg styrtrike på energikrisa også i det nye året.
Likevel har ikke regjeringa oppjustert bistandsmålet sitt. Dette er både usolidarisk og grådig.
I høst kritiserte jeg regjeringa for å være en kriseprofitør som ga bistand med den ene hånda og forårsaket klimakrisa med den andre. Dessverre er det lite som har endret seg siden den gang.
I oktober lanserte regjeringa sitt forslag til statsbudsjett for 2023. Her ønsket regjeringa å sette av kun skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet til bistand. Begrunnelsen var at Norge kommer til å tjene så enormt med penger at vi ikke kan opprettholde prosentmålet.
Vi er, ifølge regjeringa, rett og slett for rike til å kunne bistå verdens fattige.
[ Gunhild Stordalen: – Jeg har vokst opp med en forakt mot det overfladiske (+) ]
Olje- og energiminister Terje Aasland forklarte da at de høye inntektene primært skyldes det historisk høye prisnivået på gass. Anslaget for salgsgassen var 122 milliarder: en økning på 8 prosent fra 2021. Ikke nok med det, men gassprisen i 2023 forventes å være på det samme høye nivået som i 2022, ifølge oppdaterte anslag fra norske myndigheter. Likevel er det lite som tyder på en konkret oppjustering av bistandsmålet.
De høye energiprisene brukes også som et argument for å fortsette gassproduksjonen. I pressemeldinga forklares det at Olje- og energidepartementet forventer at de kan opprettholde dagens høye produksjonsnivå de neste 4–5 årene.
Dette er i tråd med regjeringas ønske om å «utvikle», ikke avvikle olje- og gassnæringen på norsk sokkel.
Norge kan ikke fortsette å gi litt med den ene handa og samtidig gripe grådig til seg med den andre.
Vi er altså i en situasjon der Norge tjener seg søkkrike på å forverre klimakrisa – en klimakrise som har voldsomme konsekvenser for mennesker i det globale Sør – men samtidig ikke vil opprettholde bistandsmålet.
Samtidig som Norges inntekter økes på grunn av energikrisa, har Norge og det internasjonale samfunnet nylig forpliktet seg til å etablere et fond for tap og skade som følge av klimaendringene.
[ Kjærlighetssorg: – Å bli elsket er en skummel affære (+) ]
Under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh i november 2022 ble det sett på som en stor seier at dette fondet skulle etableres, også av vår egen klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Statsminister Støre proklamerte også stolt at Norge skulle bidra til å «holde 1,5-gradersmålet i live».
Vi vet at den største pådriveren for klima- og naturkrisa er fossil energi. Dette inkluderer olje og gass. Å utvikle i stedet for å avvikle olja er derfor dypt usolidarisk med de som rammes hardest av klimakrisa: De fattigste i verden.
Å opprettholde målet om én prosent til bistand må derfor være et minimumskrav, ikke en vag målsetting. Norge kan ikke fortsette å gi litt med den ene handa og samtidig gripe grådig til seg med den andre.
Terje Aasland, som olje- og energiminister, må derfor sette seg ned sammen med sine regjeringskollegaer for å komme fram til en helhetlig og samstemt politikk.
[ Amanda Delara: – Jeg er redd for at familien min skal bli tatt eller drept (+) ]
