Delara og definisjonsmakta

– Jeg var femten da jeg tenkte: Er jeg norsk eller er jeg iraner?

Artist Amanda Delara (25) sitter i stua si på Helsfyr i Oslo. For anledningen har hun laget persisk safran-te, som hun er spent på om er akkurat slik som den skal være: Etter morens oppskrift.

– Den var veldig god.

– Var den det? Jeg kommer til å smake på den selv nå, og hvis den ikke er det, vet jeg at du lyver.

Delara er født i Sverige og oppvokst i Norge, med foreldre fra Iran. Den siste tiden har hun tatt til ordet om situasjonen i Iran flere ganger, arrangert solidairetsmarkering for landet sammen med Amnesty International, posert med en protestplakat på rød løper under prisutdelingen P3 Gull og blitt intervjuet av iranske nyhetskanaler som sender fra England.

Stadig oppdaterer hun sine både norske og iranske følgere på sosiale medier om hvordan situasjonen er der til enhver tid, og hva vi i Norge kan gjøre for å bidra.

– Jeg vil bare ha et fritt Iran.

Tusenvis av mennesker har i flere måneder demonstrert mot regimet i Iran. Sikkerhetsstyrker i landet har slått brutalt ned på protestene og flere demonstranter er drept eller arrestert. For Delara er situasjonen i foreldrenes hjemland noe av det hun tenker aller mest på om dagen. Det har også lagt grunnlaget for hennes første album, som kommer senere i år.

– Det er en hyllest til kulturen min, sier hun.

Det første albumet

– Jeg gir deg en klem, jeg. Velkommen!

Leiligheten hennes er nesten som tatt ut av et interiørmagasin, med en tydelig rød tråd: beige. Beige vegger, beige sofa, puter og gardiner. Selv har hun på seg et matchende sett med beige skjorte og bukse.

Amanda Delara har gitt ut egne låter siden 2017, men ble for alvor kjent for allmennheten da hun gjorde en remiks av Karpes låt «Gunerius» hos NRK P3. Låten ble brukt i den populære ungdomsserien SKAM, toppet flere lister og førte Delara til VG-lista topp 20 på Rådhusplassen samme år som hun debuterte.

Leiligheten bærer preg av at hun er musiker. Blant møblene skinner et rødt keyboard og en vakker, stående treharpe ( – Jeg har ikke sett så mange spille harpe før, så jeg bestemte meg for å lære meg det).

Smilet og latteren sitter løst fra det sekundet vi kommer inn døren. Hun er i sluttfasen med å ferdigstille sitt aller første album, som kommer i 2023. Siden 2017 har hun sluppet fire EP-er og vært nominert til priser i både P3 Gull og Spellemannprisen. Med debutlåta «Paper paper» klatret hun til topp 20 på Spotifys virale lister både i USA og globalt, og låta «Checka» fra 2021 ble nummer to på hitlistene i Tyskland.

– Jeg sier ikke at EP-er er tilfeldige, men med et album forventes det en viss kvalitet. Det må ha en rød tråd, men likevel variasjon. Det føles bra og riktig at jeg har ventet med albumutgivelse til jeg ble litt eldre og kjenner meg selv bedre, sier hun, men avbryter seg selv:

– Har du alt du vil ha? Du må ta en brownie!

[ Portrett med forsvarssjefen: Fredelig kriger (+) ]

Hva er det å være norsk?

Hun har vært kjent for å ha politiske eller samfunnskritiske kommentarer i låtene sine, for å ta et standpunkt og spre et budskap. Noe annet hadde ikke vært naturlig for henne. Helt siden hun var barn har hun tenkt mye på ting som skjer rundt henne og i verden, og alltid stilt mange spørsmål. Da hun oppdaget FrPs facebook-side som trettenåring, tok hun tastaturet fatt og kriget mot trollene i kommentarfeltet.

Det var også rundt den tid hun brått ble veldig opptatt av kulturen og bakgrunnen sin. Et behov for å spore sin egen identitet dukket opp.

– Jeg vokste opp på Lillehammer og ville bare se ut som de rundt meg, bli god på ski og passe inn. Men så fikk jeg høre at jeg kanskje ikke var helt lik alle rundt meg, og jeg så det vel litt selv også.

Ofte handlet det om små kommentarer hun plukket opp, som hun egentlig ikke tror folk mente noe vondt med. Hun trekker fram et konkret eksempel, men understreker at dette ikke er et traume som har satt spor i henne.

– Mamma, en venninne av henne og jeg var på skitur. Jeg var ganske god på langrenn, så jeg lå et stykke foran dem i løypa. Et gammelt ektepar går forbi meg, og sier «er det hun Christina som har tatt med seg en sånn innvandrerunge?».

Hun stopper opp og ler, ser nesten spørrende ut.

– Bro, jeg står på ski og er så norsk som jeg bare kan, og så kaller du meg innvandrerunge?

Først og fremst fikk det henne til å tenke over hva det betyr å være norsk.

– Er det å stå på ski, er det passet vårt eller er det verdiene inni oss?

[ Prinsen få kan målbinde (+) ]

Identitetskrisen

Kombinasjonen av opplevelser og små kommentarer gjorde at Delara som 15-åring begynte å tenke mye på sin egen identitet. Var hun norsk eller var hun iraner?

– Jeg ble stressa, og opplevde det som en identitetskrise. Men mamma fortalte meg at jeg kunne være begge deler. Det hjalp å vite at definisjonsmakten ligger hos meg.

Siden samtalen med moren har hun omfavnet sine iranske røtter mer, funnet stolthet og styrke i det, og forsøkt å finne sin egen definisjon av hva det er å være norsk. Nylig samarbeidet hun med Munchmuseet om et prosjekt, hvor hun fikk muligheten til å gjøre en iransk låt inne på museet, blant Edvard Munchs største kunstverk.

– Jeg blir litt rørt når jeg snakker om det.

Hun sier det med blanke øyne.

– Jeg tror ikke den yngre Amanda hadde sett for seg det. Munch er så norsk som du får det. De lot meg gjøre en iransk låt, noe jeg tidligere skammet meg over i oppveksten, fordi jeg ville være «norsk». Da tenkte jeg: Dette er å være norsk for meg.

[ Portrett med Maj-Britt Andersen: Sint som ei fele (+) ]

---

Amanda Delara

• Norsk pop/R&B-artist for plateselskapet Gr:ow Records.
• Ga ut sin første singel, «Paper paper» i 2017.
• Nominert til P3 Gull i klassen Årets nykommer i 2017, til Spellemannprisen i klassen Årets popartist for EP’en og singelen «Soldiers» i 2018, og P3 Gull i klassen Årets låt med «Nå er det oss» i 2020.
• Var med på reality-programmet «Over Atlanteren» i 2021 der hun seilte over Atlanterhavet med fem andre norske kjendiser.
• Har foreldre fra Iran og har vært aktiv i samfunnsdebatten om situasjonen i Iran, spesielt i 2022.
• Gir ut sitt første album i 2023.

---

Veien til musikken

Fra Lillehammer flyttet hun til Nes sammen med moren sin mot slutten av ungdomsskolen. Hun forteller at hun var mye sint i barndommen, og tror store deler av grunnen var identitetskrisen hun kjente på.

– Men det handlet også om familiesituasjonen hjemme. Det er veldig privat, jeg har ikke funnet rom til å prate om det ennå og vet ikke om jeg vil det heller. Men jeg har bodd mye med bare mamma, det sier vel noe.

Sinnet hun kjente på var stort og tok mye plass, forteller hun.

– Heldigvis hadde jeg musikken til å kanalisere det.

Musikk preget hjemmet hennes, og spesielt instrumentet doumbek, som er en type tromme, var alltid med på fester. Men Delara er glad i å trekke fram konkrete eksempler, og gjør det også her, for å illustrere når musikkinteressen virkelig vokste.

– Jeg hadde en discman og hørte på Hits for Kids. Der hadde Jay Z en låt med Linkin Park som gikk på repeat hele tiden. Jeg tenkte: Herregud, hva er den følelsen her?

Hun hadde noe musikalsk erfaring fra før: I ung alder ble hun sendt på fiolintimer.

– Slik jeg husker det ble jeg tvunget til å begynne på fiolin. Eller, ikke tvunget, men sterkt oppfordret.

Å lese noter var ikke noe for henne, og klassiske stykker syntes hun var litt snork. Hun sto over hjemmeleksene og improviserte istedenfor. Slik utviklet hun et gehør. Men da hun prøvde seg på pianoet til noen familievenner mens alle de voksne snakket, ble moren oppmerksom og spurte om hun ikke ville spille piano istedenfor.

Plutselig hadde de et piano i stua, og Delara kunne ved hjelp av internett spille nesten hva hun ville: Rihanna, Jay Z, på nettet var det et hav av muligheter.

– Etter hvert lærte jeg akkorder. Da hadde jeg verktøyet til å lage egen musikk. Det var vel sånn det begynte.

[ Sophie Elise: – Med meg blir det feil uansett (+) ]

Slo de uslåelige

Skolen på Lillehammer hadde hvert år en talentkonkurranse, og hvert år deltok klassekameratene til Delara, Erling og Ola, med et dansenummer.

– Det var dritsjarmerende, ingen kunne slå dem.

Men så valgte hun selv å melde seg på med en Gavin DeGraw-låt, og gikk av med seieren.

– Hvis jeg kan slå fuckings Erling og Ola i talentkonkurransen, så ligger det vel noe her, tenkte jeg.

På videregående begynte hun å legge ut videoer av at hun sang og spilte piano på sosiale medier. Så ble hun oppdaget.

– Fra jeg oppdaget musikk har jeg følt inni meg at det er det jeg skal drive med. Jeg trengte bare en inngang.

Delara fikk management og studiotid og begynte å skrive egne låter. I 2017 ga hun ut låta «Paper paper» som steg til topps på P3s lister. Låta skrev hun på en klassetur i Monaco, basert på følelsen hun fikk av omgivelsene og stemningen der.

– Jeg følte meg så liten i den «vi er rike»-stemningen som var der.

Den interne sorgen

Gjennom oppveksten har hun besøkt foreldrenes hjemland én gang, og ble der i fem uker. Hun beskriver det som et av de beste barndomsminnene hun har.

– Tenkte du da at det ikke var trygt å være der?

– Nei, jeg tenkte at det var verdens beste land. Det er så mye kjærlighet der, og det er et utrolig vakkert land.

Hun tror hun var mellom åtte og ti år – akkurat under aldersgrensen for tvunget hodeplagg.

– Jeg og kusina mi spradet lykkelige rundt.

Det ble med det ene besøket. Da Delara ble artist skjønte hun at hun trolig ikke kunne dra tilbake.

– Spesielt hvis du er kvinne, er det risikabelt å synge, danse eller ytre seg offentlig.

– Var du bevisst det da du gikk inn i musikkbransjen?

– Ja. Det har vært en intern sorg i meg. Men kanskje derfor har jeg et enda større behov for å søke etter kulturen min fra Norge, omfavne den og bruke den i kunsten min. Drømmen er å dra tilbake en dag, til et fritt Iran.

[ Hun overlever alt (+) ]

Frykten

16. september døde den 22 år gamle kurdiske kvinnen fra Iran, Masha Jina Amini, i det iranske moralpolitiets varetekt. Hun døde tre dager etter at hun ble stanset på gata, angivelig fordi de mente hun ikke dekket til håret sitt godt nok. Ifølge øyenvitner ble hun banket opp av politifolkene. Politiet har hevdet at hun døde av et hjerteinfarkt, men familien til 22-åringen har avvist at hun hadde hjerteproblemer.

Dødsfallet utløste protester som raskt spredte seg over hele Iran. Flere, blant dem barn, er allerede dømt til døden, eller risikerer å bli det, etter å ha protestert mot myndighetene, ifølge Amnesty International. Allerede er to demonstranter henrettet.

– Vi må stå sammen og fokusere på det som er det mest akutte akkurat nå, og det er barna i Iran som blir drept, torturert og voldtatt, sier Delara.

Hun mener Iran er i en kritisk fase.

– Regimet gjør det de er aller best på; å spre feilinformasjon.

I desember kom det meldinger om at det såkalte iranske moralpolitiet angivelig skulle legges ned. Påstanden ble raskt møtt med skepsis både i Iran og resten av verden. Kritikere har ikke latt seg overbevise om nedleggelsen, og at Iran står foran endringer. Delara snakker med familiemedlemmer i Iran flere ganger i uka. Ifølge dem var det informasjon regimet sendte ut for at verden skulle tenke at det omstridte moralpolitiet faktisk var lagt ned.

– Det er bare en måte å tie folket på. Vi må konstant slåss mot feilinformasjon.

– Er du redd for familie og kjente i Iran?

– Ja, jeg er redd for at de skal bli tatt eller drept. Det kan skje. Men nå er landet så ute å kjøre at jeg tror ingen der føler at de har noe å miste.

– Har du vært redd for deg selv, da, ettersom du engasjerer deg offentlig?

– Kanskje litt. Jeg kan aldri vite hva som kan skje, men jeg ser hva som foregår der borte: Unge jenter og gutter går til gatene vel vitende om at de kanskje ikke kommer hjem igjen. Jeg bor i det som skal være blant verdens tryggeste land. Hvis vi ikke kan stå opp for folk av frykt for å ytre oss offentlig i Norge, er verden fucked.

[ Organiserer støttemarkering for iranske kvinner: – Jeg fikk litt håp ]

---

Fakta om Iran

• Iran er blant landene som bruker dødsstraff mest. Siden 2010 har 6.885 mennesker blitt henrettet, og drap og narkotikaforbrytelser er blant hoveddommene. Flere har fordømt tidligere massehenrettelser av politiske fanger.
• Det blir stadig mer krevende å stå opp mot myndighetene i Iran. Kvinner tvinges til å bruke hodeplagg, det slås hardt ned på «feil bruk» av hodeplagg, andre klesplagg og sminke, og barn dømmes til døden.
• Ifølge FN har minst 14.000 personer, inkludert barn, blitt arrestert i forbindelse med demonstrasjonene som begynte i kjølvannet av Masha Aminis død. Flere demonstranter er dømt til døden.
• Eksilgruppa Iran Human Rights melder at over 450 mennesker har blitt drept siden de landsomfattende protestene brøt ut i minst av september, blant dem 50 barn.
• Mange blir utsatt for tortur og annen mishandling. Tortur brukes for å tvinge fram «tilståelser» i straffesaker spesielt mot personer som er fengslet av politiske årsaker.

Fakta hentet fra: Amnesty International, NTB og Iran Human Rights.

---

Den store kontrasten

Delara beskriver oppveksten sin i Norge som trygg og fin, og takker foreldrene sine for det. I Nes fikk hun nære venner hun fortsatt har kontakt med.

– Jeg er takknemlig for at jeg har vokst opp med fine folk rundt meg, sier hun.

Faren hennes flykta med familien sin til Sverige fordi de var politisk aktive. Etter to år fridde han til moren til Delara, og hun flytta til Sverige.

– De kjente hverandre fra før, men pappa kunne ikke dra til Iran for å fri. Det hadde vært livsfarlig, for regjeringen var ute etter ham og familien og i tillegg var det krig i Iran på det tidspunktet, forteller Delara.

Kontrasten mellom hennes oppvekst og oppveksten moren hennes hadde i Iran, er stor. Moren vokste opp i Iran under Iran-Irak-krigen på 80-tallet. Da hun var rundt ti år gammel, ble landet bombet, og flere ganger ble nabolag i nærheten av hennes bombet til ruiner.

– Hun levde med en dødsangst. Hun var redd for å ikke våkne igjen når hun la seg for å sove.

Delara forteller at moren hadde en nattlampe i barndommen, som alltid lyste på natta. Flere ganger i løpet av natta våknet hun.

– Hvis hun så lampa lyse tenkte hun: Det betyr at jeg lever. Den dødsangsten har hun lagt i en skuff siden da, men nå er den tilbake. Det er først nå hun bearbeider den, tror jeg.

[ «Jeg vil at vi skal snakke om norske verdier som verdier, ikke ting som brunost og vafler» ]

«Amanda søler mye»

Vi tar en pause for å ta bilder, og Delara reiser seg opp for å skjenke mer te.

– Vil du ha mer? Du kan ikke si at teen var god og ikke ville ha mer. Da er du en løgner.

Hun ler, mister konsentrasjonen og søler gul safrante på bordet. Det er andre gangen det skjer.

– Det ekke måte på. Du må bare sitte, jeg fikser dette. Jeg er helt ubrukelig på å helle te, tydeligvis. Kan dere plis ikke ta med flekkene på bildet? Jeg ser for meg overskriften: «Amanda søler mye».

Midt i fotoshooten ringer det uanmeldt på døra. Moren til Delara ankommer med en beige hund som sklir rett inn i interiøret som en hoppende, fluffy pute. Hunden viser seg å være Maria Mena sin, som Delara og familien har glede av å passe fra tid til annen, og som har utallige kallenavn: bolla, sneipen, persille, luring, for å nevne noen.

– Mamma! Se på bordpynten. Er det ikke fint?

– Nydelig, Amanda.

Hun overrekker datteren en boks med safrans og minner henne på at den må i frysen og at hunden, som egentlig heter Julius, må få mat. De holder en kjapp dialog på iransk sammen før moren trekker mot utgangen.

– Kan jeg få en klem først?, spør hun.

– Ja! Hadebra! Love you!

Julius tasser fornøyd rundt i leiligheten og prøver å bli med på noen av bildene (– Nei, Julius! Du får alltid masse oppmerksomhet. Nå er det min tur). Han får noen strenge ord på iransk.

– Jeg tror han har lært seg iransk nå, altså.

[ Vil inspirere folk til å tenke ]

Brenning av hijaber

Delara skulle ønske Norge tok et tydeligere standpunkt når det gjelder krisen i Iran.

– Det er åpenbart at det er noe politikk som gjør at det blir vanskelig. Men jeg synes det er kjempekult at stortingspresidenten, som er knyttet til et stort organ, ytrer seg. Jeg skulle gjerne sett mer engasjement fra utenriksministeren, hun er kvinne selv og bør ville kjempe for den største kvinnekampen som har vært på mange år, sier hun.

Hun savner også flere oppdateringer om Iran i media.

– Det er demonstrasjoner hver dag. Nylig var jeg i en demonstrasjon hvor mange iranere gikk nedover Oslos gater. Politiet sperra veiene, men det var ikke ett ord om det i media. Det finnes så mange ressurssterke iranere som kan bidra med informasjon.

Etter drapet på Masha Jina Amini har bilder og videoer av iranske kvinner som klipper håret sitt, går uten hijab eller brenner den gått sin seiersgang i sosiale medier. Men at hijaber har blitt brent under støttemarkeringer i Norge, synes ikke Delara noe om.

– De har sikkert sett at det gjøres i Iran. Men de forstår ikke at i Norge har ganske få et såpass nyansert bilde av situasjonen i Iran. Når de tenner på det i Iran, tenner de på et symbol for regimet, men når det gjøres i Norge, så har det ikke samme effekt, da ser det ut som man tenner på et symbol for Islam.

Hun mener det er viktig å ikke misforstå hva en hijab er.

– En hijab er er noe du selv velger å bære fordi du tror på Islam. Å kalle det mange blir tvunget til å bruke i Iran for hijab, føler jeg er respektløst ovenfor Islam. I Iran er det for mange et tvunget hodeplagg for kvinner. Når vi brenner hijaber i Norge, kan folk se det og tenke «nå brenner utledningene hijaben sjæl, da skal vi i hvert fall kvitte oss med islam».

– Det ødelegger kampen mer enn det hjelper, og er med på å polarisere samfunnet vårt enda mer, sier hun.

[ Portrett med Live Nelvik: Meningen med Live (+) ]

Håpet

Delara er oppdratt til å tenke at ingen skal ha makten til å få henne til å føle seg dårlig. Nå står hun stort sett rakrygget, og vet godt hvem hun er. Men når hun med egne øyne ser mennesker som kjemper imot det som er aller viktigst for henne, kan hun slite med å ikke ta det til seg.

– Jeg har egentlig ikke lyst til å gi disse menneskene oppmerksomhet, men på vei til en Iran-demonstrasjon gikk jeg forbi voksne menn med bandana, solbriller og flagg fra Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Da fikk jeg grøssinger. Det er levende, voksne menn som tror at sånne som meg ikke hører hjemme i Norge og er mindre verdt enn dem.

Men kampen for Iran er viktigere; det aller viktigste i Delaras liv akkurat nå.

– Har du et håp om at det kan gå mot bedring?

– Det har sjeldent vært så mye oppmerksomhet rundt Iran og en iransk revolusjon i nyere tid som det er nå. Man kan se på folkene som bor der at det ikke er noe vei tilbake, for de har ikke noe gå tilbake til.

Hun stopper opp og smiler beskjedent.

– Så ja, jeg har håp.

---

Amanda Delaras fem favoritter

• Bok: Akkurat nå er det «Min skyld» av Abid Raja. Den satte veldig inntrykk.
• Film: Hvis jeg kan svare en serie, vil jeg sterkt anbefale «Last: Jøder» på NRK. Den er utrolig bra.
• Musikk: Nå er det mye persisk: Gogoosh, Dariush, Ebi, det er mange legender. Jeg elsker gammel, persisk musikk.
• Mat: Mamma sin persiske gryterett med lam.
• Sted: Jotunheimen. Jeg er helt opphengt i norsk natur, det er så mektig og eventyrlig og får meg til å føle meg trygg.

---

[ Mellom motbakker og Berg (+) ]

[ Fra gangster til muslimsk munk (+) ]