Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato

Frogner og bitende desemberkulde. Ingen svar på ringeklokka som påtrengende fyller mørket. Så, noen skritt i snøen.

– Er du her for meg?

Gunhild Stordalens lille kropp er pakket inn i mange lag av vinterklær. Ved siden av henne står det som like godt kunne ha vært et voksent menneske på alle fire. Han heter Rammstein, er en grå grand danois og på størrelse med en liten ponni. Gunhild beveger seg mot søppelkassene i motsatt retning mens hun roper over skulderen sin.

– Jeg måtte bare rekke å lufte han her før du kom.

Hun ser på kjempen av en hund og lager babystemme.

– Ikke sant det, Pølsa?

Det er så strøkent hjemme hos henne at det like godt kunne ha vært visning der. Leiligheten minner om noe som finnes i USA, på film. Ved siden av kjøkkenet er det et treningsrom med speil fra gulv til tak. I stua henger det bilder av Gunhild sammen med verdenskjente folk. Et av Gunhild og pave Frans. Et av Gunhild og Obama. Et personlig julekort fra prins Charles og kronprinsesse Victoria.

Det er Petter Stordalen som har kjøpt leiligheten til henne. Jeg rekker nesten ikke å tenke det før Gunhild ser på meg og ansiktet hennes sprekker opp i et stort smil:

– Jeg vet. Petter er verdens rauseste eksmann.

Hvis du googler Gunhild Stordalen, kommer de vanligste søkene opp: Sykdom. Kjæreste. Hund. Instagram. Formue.

Ikke EAT, organisasjonen hun har skapt og leder, som er et mat-, helse- og miljøinitiativ. Eller bøkene hun har skrevet. Eller at hun de siste 18 månedene har ledet et av fem hovedtemaer og handlingsspor på det første FN-toppmøtet om matsystemer som fant sted i høst.

Ikke engang lege kommer opp som forslag.

Men ingen kan nekte for at Gunhild Stordalen først og fremst er et karrieremenneske. Hun er lege med doktorgrad, har startet sitt eget selskap fra bunnen av og jobber nesten døgnet rundt, så venner og familie må sjekke innom og se om hun får hvilt litt også.

[ Kaveh Rashidi: – Jeg kunne jo ha begynt å drikke, ruse eller skade meg (+) ]

---

Gunhild Anker Stordalen

• Lege og miljøvernforkjemper. Engasjert i klimaendringsspørsmål, helse og dyrevelferd.
• Var gift med hotelleier og investor Petter Stordalen fra 2010 til 2019. Sammen grunnla de The Stordalen Foundation i 2011, nå Strawberry Foundation.
• Er grunnlegger og arbeidende styreleder i EAT Foundation. Sitter også i en rekke utvalg og rådgivende styrer.
• I oktober 2014 ble hun rammet av sykdommen systemisk sklerose.
• Er cand.med. fra Universitetet i Oslo i 2007. I studietiden arbeidet hun med seksual- og samlivsundervisning for ungdom gjennom Medisinernes seksualopplysning. I tillegg til at hun bisto som ekspertkommentator i NRK P3s program «Juntafil».
• I 2010 forsvarte hun sin doktoravhandling innen patologi og ortopedi, «Molecular Studies on Bone With Focus on Fracture Healing in Experimental Osteoporosis».
• Har gitt ut selvbiografien «Gunhild A. Stordalen: Det store bildet» (2018) og fagboka «Global Disorders: A New Global Order?», skrevet sammen med Martti Ahtisaari (2014).

---

Utløpsdato

Vi setter oss ved det hvite stuebordet. På veggen henger det et stort svart-hvitt-bilde av henne der hun holder en blond parykk opp ved siden av det veldig vakre ansiktet. Jeg skjønner at det er blitt tatt etter at hun mistet håret etter cellegift. Vi blir stående og se på det begge to.

– For et fantastisk bilde.

– Tusen takk! Jeg hatet det da jeg tok det.

Systemisk sklerose, kalles det. En sykdom som angriper kroppen innenfra. Den fører til bindevevsdannelse i hud, blodårer og indre organer. Over tid blir huden stiv og ubevegelig.

Mange husker Gunhild fra perioden da hun ble syk. Bildene av henne uten hår. Cellegift, tøffe behandlingsrunder, eksperimentelle stamcelletransplantasjoner i Nederland. Der var hun beinhard. Hun var villig til å ta risikoen. Hun ville heller dø i forsøk på å bli frisk enn å la sykdommen gjøre det samme. Under fotograferingen på hotellet spør fotografen fleipete om hun ikke skal få noen rynker snart. Gunhild svarer at det er en av de få fordelene med sklerose.

Når jeg spør om sykdommen har preget henne, smiler hun litt av det dumme spørsmålet.

– Det er klart det gjør noe med en. Å få en utløpsdato.

Gunhild drar litt i ermet på den beige kasjmirgenseren.

– Jeg tok det for gitt at jeg hadde femti år på å gjøre en forskjell. Så ser jeg plutselig døden i hvitøyet.

– Hvordan har det endret deg?

– Jeg er blitt mye hardere, sier hun tenkende.

– Hardere?

– På hva jeg prioriterer, hvordan jeg lever livet mitt. Selv om helse ikke er alt, er alt ingenting uten god helse. Før brant jeg lyset i begge ender, kjørte på. Folk har sagt til meg siden jeg var i tidlig tjueårene: «Du må slappe av, Gunhild. Roe ned, ta deg ferie.»

– Jeg har liksom bare ...

Gunhild tar langfingeren sin opp i lufta.

– «Sit on this and rotate», liksom. Fnyst av dem! De skjønner ikke hvor stor kapasitet jeg har, tenkte jeg bare. Men så møtte jeg meg selv i døra. Og skjønte at kroppen er det viktigste jeg har.

[ Anne Bitsch om Frp-bråket: – Jeg har ikke noe lag av spinndoktorer rundt meg (+) ]

Det som er naturlig

Hun trodde hun gjorde det hun trengte fra før. Hun trente jo som en gal og spiste sunt. Men hun lo av meditasjon og yoga, og tenkte at det bare var damer med lilla klær og én øredobb som holdt på sånn. Nå er hun tydelig frelst.

– Jeg lever etter prinsippene «eat, move, sleep, mindfulness».

Hun er overbevist om at behandlingen hun fikk i Nederland, kombinert med en ny livsstil, er det som har gjort henne så godt som frisk.

– Det var en slags «restart av computeren», det ga meg en ny sjanse. Men hvis jeg ikke hadde gjort det sammen med livsstilsendringer, er jeg overbevist om at jeg hadde blitt like dårlig igjen. Men det er selvsagt bare min teori.

– Men mennesker med god livsstil blir også syke?

– Ja, det gjør de jo. Men hele samfunnet er bygd på at man skal fikse sykdom når det allerede har skjedd. Det er veldig få økonomiske insentiver for å holde folk friske. Vi burde hatt et helsevesen som handlet om det. Folk kommer til legen og får smertestillende og sovepiller. Det er så feil som det kan få blitt. Hadde du satt deg ned og snakket med dem og hatt tid til å fortelle dem om virkningen av søvn, meditasjon, trening – da kunne man virkelig ha hjulpet dem.

Gunhild prøver å leve annerledes nå. Saktere og mer i ett med seg selv.

– Men hva gjør du når du kobler helt av? Ligger du på sofaen? Drikker vin, ser på teit serie?

– Det er jeg ikke så god på. Jeg må jobbe med det, sier psykologen min.

[ Erlend Loe så henne og tenkte: Deg skal jeg være sammen med (+) ]

Prosjekt «redde verden»

Hun sitter på stolen med begge beina trukket opp under seg. Rammstein ligger under bordet og slikker henne utålmodig på kneet.

– Rammstein, legg deg! roper Gunhild med en overraskende kraft.

Gunhild Stordalen er et rutinemenneske. Eller «helt nazi», som hun selv kaller det. Hun har alle aspekter ved livet sitt tilsynelatende under kontroll. Når Dagsavisen skal ta bilder av henne noen dager etter møtet vårt, tar hun med en stylist-venn og booker 13. etasje på The Hub hotell i Oslo sentrum. Bildene av henne skal godkjennes, håret skal ligge på riktig måte. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Gunhild spiller hovedrollen, og hun har definitivt også regi.

Men det er ikke alt som kan kontrolleres. Gunhild er drevet av en uro. Endringene i verden skjer ikke raskt nok. Det er alltid noe mer man kan gjøre.

Hun drar hendene gjennom det korte håret.

– Jeg føler et enormt ansvar for å gjøre alt det jeg kan.

Hun vokste opp på Muggerud, et sted nesten ingen vet hvor er, på en slette utenfor Kongsberg. Der bodde hun med akademiker-foreldre og perlehøner, hester og frittgående kaniner. I førsteklasse på barneskolen våknet hun opp nesten hver natt og drømte om at verden gikk til helvete. Hun var fortvila over at folk ikke skjønte at hullet i ozonlaget vokste og skogene døde ut.

Moren pleide å trøste henne når hun våknet av marerittene. Hun sa at alle kunne gjøre en forskjell. Også Gunhild.

Så hun la en plan.

– Jeg ville bli noe som gjorde at folk lyttet til og respekterte meg. Aktivistene jeg så opp til, sa alle de rette tingene, men det endte sjelden med at de fikk ting igjennom. De ble bare båret bort i lenker av politiet. Jeg ville finne en inngang som var akseptert av samfunnet. Jeg tenkte at folk ville lytte hvis jeg ble lege.

Hun var bare tolv år. Og da skjedde det som ofte skjer når Gunhild Stordalen bestemmer seg for noe: Sånn ble det.

[ Dagsavisens Geir Rakvaag har valgt ut sine 10 albumfavoritter fra 2021 (+) ]

Kulturkrasj

Gunhild flyttet fra Muggerud til Oslo for å studere medisin. Da møtte hun mannen hun skulle tilbringe 14 år sammen med.

– Det var kulturkrasj i stor skala da jeg møtte Petter. Å bli kasta inn i all den luksusen og den livsstilen. Jeg kan ikke si det var tøft, ha ha. Men det var en stor omveltning.

Se og Hør skrev om dem første gang i 2006. Samme året overrasket Gunhild han på 44-årsdagen med en fest – med hans «hundre nærmeste» – og en spesialinnspilt versjon av Jahn Teigens «Min første kjærlighet», for anledningen omdøpt til «Min største kjærlighet».

Hun prøvde å holde fast i cowboy-jenta som bodde inni henne. Det resulterte i høner i luksusvillaen på Bygdøy og minigris i senga.

Men man venner seg til alt, sier Gunhild.

– Ble det en indre konflikt av det?

– Det strider imot mye av det jeg tror på, den livsstilen. Jeg kommer fra en ekstremt nøktern familie. Jeg tror ikke mamma har eid en leppestift i hele sitt liv. Pappa går i de kjipeste klærne, jeg tror han har fire T-skjorter. Jeg har vokst opp med en forakt mot det overfladiske.

– Så hva syntes de, da, om den nye kjæresten?

– Mamma gråt, som jeg allerede har skrevet om i boka mi. Hun tenkte at nå hadde jeg gått helt av hengslene. Men det var inntil de møtte ham, selvfølgelig.

Gunhild tror ikke hun mista seg selv. Ikke egentlig. Hun måtte bare plutselig forholde seg til en ny verden. Og være del av en klubb hun ikke helt identifiserte seg med, om hun ville det eller ikke.

Tidligere i år publiserte Dagens Næringsliv artikkelen «Milliardærenes skjulte politiske nettverk». Den gjenga samtaler og skjermdumper fra WhatsApp-gruppen «Politikk», med 129 medlemmer, hvor finanstopp Øystein Stray Spetalen er administrator. Meldingene kom fra flere av landets rikeste personer, og det ble blant annet diskutert hvordan de skulle ta knekken på Arbeiderpartiet og miljøbevegelsen.

Gunhild Stordalen ble meldt inn i gruppa. Der er hun fortsatt.

– Det er mange klimaskeptikere der. Jeg er med fordi det er nyttig å se hva slags motargumenter som dukker opp. I den gruppa er det mange eksempler på folk som kunne ha gjort en forskjell. Og som ikke gjør en dritt. De er imot Arbeiderpartiet fordi de må betale mer skatt og benekter menneskeskapte klimaendringer fordi de ikke vil endre måten de lever og tjener penger på. Det er ingenting som gjør meg mer rasende enn sånne mennesker. Jeg gir noen rett høyre i den gruppa og utfordrer dem som kunne ha gjort noe.

[ Student i koronatid: – For mange har nok koronapandemien ødelagt alt (+) ]

---

Gunhild Stordalens fem favoritter

Musikk: Ikke så opptatt av det. Men jeg hører på NRK MP3 når jeg jogger!

Film: «Breaking Boundaries – the Science of Our Planet» med Johan Rockstrom og David Attenborough er fantastisk. Eller «Kiss the Ground», dokumentar om hvorfor jordhelse er så viktig.

Bok: «Why We Sleep» av Matthew Walker og «Verden på Bristepunktet» av Dag O Hessen.

Mat: Elsker «real mat» på norske råvarer i sesong. Med grønnsakene i fokus.

Sted: Har mange favoritter, men Lofoten er kanskje det vakreste. Muggerud kommer også høyt opp på lista!

---

Rik og raus

Hvordan kan en med en så stor formue snakke om bærekraft og miljø? Er det ikke litt enkelt å si at man skal leve i ett med naturen, på et foredrag man har flydd til på første klasse? Denne kritikken har Gunhild Stordalen til stadighet møtt.

– Det er fullt forståelig at folk kritiserer meg. Men jeg tenker at de som har vært heldige, har et enda større ansvar. Jeg gjør ikke dette fordi det bare er jeg som kan. Jeg har fått muligheten. Hvis man ligger våken og bekymrer seg for strømregninga – da har man ikke tid til å bekymre seg for miljøproblemer.

Hun banker i bordet mens hun snakker.

– Det er som min kjære eksmann sier: «Er du rik, skal du være snill, er du veldig rik, skal du være veldig snill.»

Hun ser opp til filosofien hans om at man hele tida skal gi tilbake mer enn man har. Og at flere mennesker trenger den innstillingen.

– Den grådigheten du ser blant de én prosent rikeste, den er så skuffende. De jeg prøver å holde ansvarlige, er de som sitter med makt, i posisjoner hvor de kan gjøre en forskjell. Jeg snakker ikke om dem som sliter for å få det til å gå rundt. Vi snakker om en rettferdig omstilling.

– Blir folk provosert av deg, for at du ansvarliggjør dem, på en måte? Forteller dem hvordan de burde leve livet sitt?

– Husk at jeg kunne ha ligget på en strand og drukket mojitos og hatt det feteste livet. Det er alternativet til at jeg har jobbet ræva av meg for å få med folk. Jeg har vært med på å få i gang den globale dugnaden for å sette fokus på mat som et miljøproblem. Jeg sier: Føkk janteloven. Jante har dævva. Glem det, liksom. Vi må snakke om ting. Vi må få flere med, vi må inspirere.

[ Er det mulig å tilgi drap, utroskap og justismord? (+) ]

Small talk

Hunden ligger ved siden av henne hele tiden, som om den er hennes personlige livvakt. Hun fikk Rammstein, populært kalt for Pølsa, etter et innbrudd. Gunhild lå og sov mens de brøt seg inn. Hun hadde følt seg trygg i ambassadestrøket. Men de hadde nok visst hvor de skulle, sier hun og ser tomt ut i lufta.

Nå har hun hengt et skilt på utsiden av inngangsdøra:

«Beware, great dane watchdog on duty.»

På kjøkkenet har hun satt opp lys og stativ. Hun laget en film til Instagram før jeg kom. Der er hun veldig aktiv og snakker om både miljø, mat og hverdagen. Under samtalen vår får hun levert noe på døra, hvor budet blir unaturlig lenge og småprater.

– My wife follows you on Instagram.

I en av filmene hun har delt på profilen sin, sitter hun på en restaurant og spiller overrasket over at de har gåselever på menyen. Deretter vises det klipp av gås som på grotesk vis blir tvangsfôret med et langt rør inn i nebbet. Assisterende kjøkkensjef på restauranten Michaels i Oslo, som er en enda dårligere skuespiller enn Gunhild, proklamerer at de nå, med denne nye informasjonen, skal slutte å servere retten.

Selv om Gunhild Stordalen har levd et liv mer innholdsrikt og interessant enn de fleste, vil hun helst ikke snakke om seg selv. Det er ikke det hun er opptatt av. Med en gang hun får muligheten, snakker hun sak.

– Det er ikke sånn at verden går under hvis vi ikke klarer å holde 1,5-gradersmålet. Men man ser allerede nå hvor mange ekstremer som kommer: flom, tørke og skogbrann. Det er skremmende, og fortsetter det sånn, blir det en dårligere verden for alle.

Hun bøyer seg over bordet og får stemmeleiet til en som vet å holde foredrag.

– Mat, som jeg jobber med, er en veldig viktig del av det. En tredjedel av utslippene kommer fra matsystemene. Det setter hele vår felles framtid på spill.

Det er krevende å stoppe henne når hun først har startet. Jeg spør om folk ikke synes det kan bli litt irriterende. Gunhild ler.

– Jeg møtte en gang Richard Curtis, en kjent manusforfatter, i en heis etter en FN-konferanse. Så starta jeg, vet du. Dundra på med pratingen min. Han så på meg etter en stund og sa:

«Gunhild, you have no idea what small talk is.»

[ Bjørn skrev islamkritisk blogg. Så endret han mening: – Vi var bare vanlige folk som skrev i vei (+) ]

O jul med din samvittighet

Under Dagsavisens fotografering har Rammstein fått på seg matchende julegenser som Gunhild, som han dessverre er blitt litt for tjukk for. Gunhild ler hjertelig med begge armene rundt den store hunden, mens hun ivrig prøver å kneppe igjen genseren over magen hans.

Jula skal feires på Muggerud hjemme med foreldrene. Hun spiser ikke mye kjøtt, men i år blir det ribbe, laget av en lykkelig gris. De gir ikke hverandre gaver, kun til barna – de voksne har det de trenger.

Hun har hatt et voldsomt program før jul og skal ta seg litt fri, sånn som psykologen hennes anbefaler.

– Har du vurdert den den stranda og den mojitoen, egentlig?

Gunhild ler og sukker samtidig, mens hun lener ansiktet på hendene.

– Jeg har ofret så mye for dette her. Jeg er 42, jeg er skilt. Jeg har tatt noen ekstreme valg. Historien kunne ha vært veldig annerledes, men jeg har valgt det store bildet. Familien min ser meg mer på Instagram enn i virkeligheten. Og jeg har lite tid til å sitte på kafé og skravle om løst og fast. Det er dette som er meningen i livet mitt. Vi har et vindu på under ti år hvis vi skal klare å reversere klimaendringene, og jeg skal gi alt og litt til.

Hun har satt seg et mål. En sluttdato.

– 2030. Det er min målstrek. Da håper jeg at noen andre kan ta over. Og at jeg kan kjøpe meg en gård, ha en liten grand danois-farm, noen store hester og bare «ta det lugnt».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen