Når Shabana Rehman førstkommende tirsdag æres med begravelse på statens bekostning fra Oslo rådhus går hun inn i rekken blant polfarere, tidligere statsministre, krigsveteraner og forfattere som alle har satt dype spor i det norske samfunnet.
At komikeren og samfunnsdebattanten Shabana Rehman, som første person med innvandrerbakgrunn, får begravelse på statens bekostning er fortjent. Det tegner et bilde av et mer mangfoldig og rausere Norge, som Shabana Rehman i aller høyeste grad har vært med å skape.
Begravelse på statens bekostning er en utmerkelse som tildeles av regjeringen. Rehmans etterlatte har takket ja til dette. Om lag 100 personer er blitt begravet på statens bekostning siden ordningen ble innført i 1881.
Av disse er kun ni kvinner.
[ Hedrer Shabana etter hennes død: Hun blir årets norskpakistaner ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/VVEBZNKMH5GOZCJ55QQP3PPOTE.jpg)
Norge har ikke manglet kvinnelige pionerer, men staten har tradisjonelt sett ikke vært dyktige til å anerkjenne dem, når det kommer til en av de største ærene et land kan skjenke sine borgere. Nemlig et posthumt nikk og en takk i form av en begravelse på statens bekostning.
Shabana Rehman blir med andre ord også en pioner når det gjelder egen begravelse. Med sitt mot og sitt engasjement har hun risset seg inn i norsk historie og vår folkesjel.
En begravelse er for de etterlatte, og mange kan kanskje spørre seg om det var for lite, for sent av regjeringen å anerkjenne Shabana Rehman etter hennes død. Jeg tenker tvert imot.
Det er nettopp for oss som står igjen at det er viktig at Shabana Rehman og hennes familie får denne æren. Hun skal huskes, hun går inn i historien som en av våre fremste, og hun vil fortsette å forme vår identitet og vårt selvbilde i årevis etter sin død.
Derfor er denne anerkjennelsen så viktig.
[ Han fulgte Shabanas kamp til det siste: - Uretten plaget henne ]
Samfunnet er i endring, og vi som jobber med begravelser til daglig ser det komme til uttrykk i et mangfold av familier, liv og ønsker når noen skal begraves. Samtidig er en begravelse fortsatt noe av det mest tradisjonsbundne ritualet vi har i Norge i dag.
Selv om mange finner trøst og trygghet i tradisjoner, så kan tradisjoner også oppleves trange og fremmedgjørende.
En kirkelig bisettelse eller begravelse har for eksempel normalt to til tre salmer. En salme kan være en trøst for noen, for andre kan det bli helt feil. Ønsker man ikke liturgi eller religiøse salmer kan man velge andre begravelsesseremonier, men fortsatt kjenner få til mangfoldet av muligheter som finnes for livets siste seremoni.
En annen utfordring er tilgangen til og kunnskapen om alternative seremonirom. Norske kommuner har en jobb å gjøre med å legge til rette for et mangfold også på begravelsesfronten. Ingen er tjent med at den vi var i livet blir en fremmed i døden.
Shabana Rehman går inn i historien som en av våre fremste, og hun vil fortsette å forme vår identitet og vårt selvbilde i årevis etter sin død.
Om vi ser på de siste kvinnene som har fått begravelse på statens bekostning, ser vi to modige kvinner som begge har forandret samfunnet og utvidet vår forståelse av oss selv som folkeslag.
Kim Friele kjempet utrettelig for skeives rettigheter, ofte med livet som innsats. Hun har gitt en hel generasjon skeive et åpent rom i den norske offentligheten, og mye takket være Kim Friele er skeive blitt en del av det norske vi.
Rosemarie Köhn var ikke bare Norges første kvinnelige biskop (og verdens tredje), hun var blant de første som åpnet for homofile prester og for at homofile som inngikk partnerskap kunne få en forbønn i kirken.
Hun skapte overskrifter da hun lot den lesbiske presten Siri Sunde fortsette som kapellan etter at hun hadde inngått partnerskap med en kvinne, mot kirkemøtets flertall. Hun tok også aktivt til orde for at kirken hadde mye å be homofile om unnskyldning for. Slik var Rosemarie Köhn med på å forandre kirken og Norge.
Det er denne rekken av banebrytere Shabana Rehman nå trer inn i. Hun tok et kraftig oppgjør med æreskulturen, hun utfordret den norske offentligheten, hun nektet å bli satt i bås og skapte et ytringsrom for kvinner med minoritetsbakgrunn.
Shabana Rehman var, som Kim Friele og Rosemarie Köhn, en av våre aller fremste, som vi kan være stolte av i generasjoner. Regjeringen og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen gjorde et modig og viktig valg ved å gi Shabana Rehman begravelse på statens bekostning. Jeg håper og tror begravelsen vil speile hele mennesket Shabana Rehman.
Det blir uansett en begravelse som går inn i historien om Norge.