Kultur

Frihetskjemperen – Shabana Rehman 1976 - 2022

Shabana Rehman endret Norge. Knapt noen annen har i så stor grad brukt seg selv, sin egen styrke, men også sin egen sårbarhet i kampen for et åpnere samfunn. For å bli fri.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hun var jenta fra Holmlia som skulle løfte seg ut av rigide tradisjoner og strukturell kontroll i dels lukkede minoritetsmiljøer. Og med det løftet hun seg inn i alles hjerter. For noen var det smertefullt, hos andre vakte det beundring, innsikt, latter og frihetsfølelse. Shabana Rehman har nådd oss alle også i det siste, da vi har kunnet følge kampen mot sykdommen hun fikk påvist tidligere i år, uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen. Hennes kamp har vært brutal og smertefull, men åpenheten, håpet og livsviljen hun har vist oss, kan vi knapt huske maken til.

Shabana Rehman kom sammen med en stor familie fra Karachi til Norge som ettåring, uten noensinne å ha hørt norsk, språket som skulle bli hennes fremste redskap da hun først hjemme, så senere i full offentlighet, stilte spørsmål ved hvorfor det skulle være et annet og mer begrensende sett med regler for jenter enn for gutter. Som en av de første unge modige stemmene med minoritetsbakgrunn viste hun veien til kulturelle fellesreferanser som gjorde at debattene om integrering, skambelagte temaer og æresbegreper måtte tas på nytt.

Mer enn det, Shabana Rehman var spiren fra Holmlia med et engasjement like smittende som hennes sprudlende personlighet. Så vel i virkeligheten, som på scenen og gjennom ordene, møtte hun deg med store smil, åpenhet og en inderlig kamplyst. Hun hadde en brodd som stakk dypere og mer treffsikkert enn mange først var klar over. Hun brukte humoren som et uangripelig våpen. Med dyrekjøpt lærdom rundt viktigheten av å nå ut til andre gjennom empati, ble hun en uvurderlig og etter hvert samlende kulturell drivkraft.

Akkurat hvor stort hjerte hun hadde, og hvor sterkt det på alle vis var, skulle bli bare tydeligere og tydeligere, helt til det aller siste i den beintøffe offentlige kampen for håpet og livet.

Det er knapt mulig å forestille seg hva Shabana Rehmans utøvelse av ytringsfriheten kostet henne personlig. Motet og åpenheten var en del av et altomfattende frihetsprosjekt, en løsrivelse fra det som lett kunne blitt en offerrolle, fra en urolig barndom hvor hun først ikke fikk lov å lære norsk, så et beksvart bakteppe av vold og mishandling som hun hadde med seg fra tenårene og etter at barnevernet overtok omsorgen for henne fra hun var 16. Da hun ga ut boken «Blåveis» og beskrev sviket, var det som om hun viste fram nøkkelen til behovet hun hadde for å representere de som selv ikke makter å ytre seg. I boken forteller hun om vold og psykisk terror i en periode av livet som er avgjørende for hvordan du lever videre.

Måten hun beskrev de første slagene på, hårrøtter som ble revet ut, traumene og angsten som fulgte, som drev henne i negativ retning, er vond og universell. Hun var en tenåring som falt utenfor i et land der debatten om utfordringene i det flerkulturelle Norge ennå ikke hadde brutt overflaten. Det skulle hun selv bidra til, som skribent, standupkomiker fra 1999 og som mediepersonlighet. Det var som om hun reiste seg fra der hun lå, skamslått utenfor Gunerius, og snudde smerten, skammen og forståelsen av den til et kampmiddel både for seg og andre mot vold, undertrykkelse og religiøs fanatisme.

Hun var synlig avisskribent på slutten av 1990-tallet. Men fra det øyeblikket Shabana Rehman for alvor gjøv løs på sitt livsprosjekt gjennom å male det norske flagget på sin egen nakne kropp over flere Magasinet-sider i Dagbladet i 2000, grep hun definisjonsmakten som ingen andre i sin generasjon. Fritt Ord-prisen to år etter fikk hun for å bygge kulturelle bruer. De mer fysiske demonstrasjonene av hardt tilkjempet suverenitet – som vi nå vet var forbundet mer med frykt enn med overmot – gjorde henne de påfølgende årene kontroversiell på et helt nytt nivå.

Mest kjent, også internasjonalt, ble hun for det såkalte «mullaløftet» i 2004, da hun under en debatt løftet mulla Krekar og ble anmeldt for legemsfornærmelse. Og da hun blottet rumpa under høytidelig filmfestivitas på scenen i Haugesund året etter, og – som hun selv sa – viste fram reaksjonene og ikke rumpa.

Shabana sprengte grenser, verbalt som fysisk. Dette ble begjærlig slukt i det mediebildet hun selv bidro til å endre. Hun ble drapstruet, utsatt for skremselshandlinger og hatytringer fra mange samfunnslag. Men selv for den mest uredde, i det minste utad, kan prisen bli for høy. Skuddene som rammet familierestauranten Rehmans i 2005 viste at engasjementet hadde konsekvenser for langt flere enn henne selv. Da Shabana valgte å reise ut av landet for en lengre periode, utgjorde det et vannskille i hennes virke som aktiv komiker og samfunnsdebattant.

Ikke at hun på noe vis dempet engasjementet sitt. Tvert imot forble hun synlig og høylytt på mange plan, ikke minst for dyrevelferd gjennom både verv og handlinger. I 2020 ble hun utnevnt som medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon. Og tjue år etter at hun mottok Fritt Ord-prisen, ble hun 15. november i år tildelt Ossietzky-prisen av Norsk PEN for «sin særlige og særegne innsats for ytringsfriheten». Hennes store livsverk skulle være stiftelsen Født Fri. Der var hun leder fra 2017 og jobbet aktivt mot æreskultur og sosial kontroll i minoritetsmiljøer. Født Fri ble Shabanas største nederlag, et hun ikke så komme før hun sto midt i det som kunne fortone seg som en maktkamp rundt ressurser og verdier hun selv ikke ante konsekvensene av.

Stovnerrevyen i 2019 som Født Fri sto i bresjen for, skulle være et satirisk oppgjør med rasisme og fordommer, men endte i seg selv i kontroverser. Den samme revyen ble omfattet av varslene om økonomisk mislighold i Født Fri. Stiftelsen ble strøket fra statsbudsjettet og senere slått konkurs. Shabana Rehman var hele tiden for økonomisk granskning og kontroll av stiftelsen, og fortvilelsen hennes over å miste det som var kimen til et livsverk, var bunnløs. Men heller ikke det slo henne ut.

Shabana Rehman tilbrakte hele livet med å reise seg, med å løfte. Det syntes kanskje mest de gangene hun løftet andre, men i første rekke løftet hun seg selv. Slag etter slag reiste hun seg fra, psykiske som fysiske og verbale. Hun hadde en usigelig styrke, enten hun stilte kroppen nakent til skue for en sak større enn seg selv, eller hun mer blottet enn noensinne delte sitt livs kamp med en hel omverden disse siste månedene. Nå skal hun for første gang ikke reise seg igjen. Shabana Rehman ble bare 46 år gammel. Hun fikk på langt nær gjort alt hun ville, men det hun gjorde har satt varige spor i norsk offentlighet og i hjertene til hver og en av oss.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen