Den ferske evalueringsrapporten av seksårsreformen gir et positivt og imponerende bilde både av førsteklasselærerne og utviklingen i klasserommene fra 2001 til 2021.
Det er gledelig å lese at norske lærere bruker mye tid på å etablere gode og trygge klassemiljø, og at lekpregede og kreative aktiviteter sammen med fysisk bevegelse og utforsking er de mest brukte arbeidsformene.
Det er fortsatt mye lek i skolen, men i motsetning til 2001 er det nå mer fag for førsteklassingene. De fleste elevene lærer bokstaver og å lese og skrive enkle ord før jul. Dette «læringstrykket» bekymrer utvalgets leder, professor Elisabeth Bjørnestad, som er redd en fagtilnærming skal gjøre det kjedelig på skolen og tappe mange for motivasjon.
Det kan imidlertid se ut til at Bjørnestad overser at i tillegg til motivasjon og engasjement, er mestring og passe vanskelige utfordringer viktig for elevenes trivsel. Førsteklassingene har et enormt potensial for å lære, de har lyst til å lære og tro på at de får det til. De fleste lærer kjapt navnene på de nye klassekameratene sine, og er de interessert, kan de navnet på en rekke biler, dyr og pokémoner.
[ Fire grunner går igjen når en elev ikke vil på skolen (+) ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/7NF72FN7VJG47P7LDQ27BGEFFQ.jpg)
Forskning viser at hele 92 prosent av 5- og 6-åringene kan skrive navnet sitt riktig når de begynner på skolen. I snitt kjenner de allerede lyden til mer enn halvparten av bokstavene, og mange kan nesten alle. Dette er altså før lese- og skriveundervisningen har startet.
Mange norske skoler har de siste årene gått fra en langsom bokstavlæring i første klasse, til å introdusere elevene for alle bokstavene før jul. Når denne praksisendringen har skjedd på relativt kort tid, er det trolig fordi lærerne opplever at det å gi elevene raskere tilgang til bokstavene gir bedre mulighet for tilpasset opplæring både for de elevene som strever, og for elevene som allerede er godt i gang med lesing og skriving.
Å bøte på potensiell kjedsomhet ved å la elevene velge bort læringsaktiviteter i første klasse, som Bjørnestad foreslår, vil sannsynligvis bidra til å øke kunnskapsgapet mellom elevene i begynneropplæringen.
Vi vet at det er gruppeforskjeller i leserelaterte ferdigheter allerede ved skolestart. Ikke uventet har jenter, barn av foreldre med høyere utdanning og elever med norsk som hjemmespråk et fortrinn når de begynner på skolen.
En av skolens viktigste oppgaver er å gi alle barn like muligheter. Forskning har vist at særlig elever som har lave leserelaterte ferdigheter ved skolestart profitterer på å få introdusert bokstavene tidlig, og at gutter har større framgang enn jenter i første klasse.
[ Hva gjør du når det eneste du vil er å trekke dyna over hodet og sove til våren kommer? (+) ]
Å velge bort læringsaktiviteter på første trinn, vil være svært uheldig for de elevene som har de svakeste forutsetningene når de begynner på skolen.
Resultater fra den internasjonale leseundersøkelsen PIRLS har også vist at andelen 4. trinnselever med svært svake leseferdigheter er betydelig redusert etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006, med en forventning om at læringsaktivitetene ikke kunne velges bort på første trinn.
Ikke uventet var gutter i stort flertall blant elevene med de svakeste leseferdighetene. Å velge bort læringsaktiviteter på første trinn, vil være svært uheldig for de elevene som har de svakeste forutsetningene når de begynner på skolen.
Både forskningsbasert kunnskap om begynneropplæring og den ferske evalueringsrapporten tyder altså på at skolen er på god vei. Derfor er det overraskende at Bjørnestad er bekymret og vil ta store grep for å endre skolen til en barnehageretta skole der læringsaktivitetene ikke er «pålagt».
For at elever skal være motivert for læring må de oppleve mening, mestring, medvirkning og få passe store utfordringer. Men å vente med å lære bokstaver eller å dra bokstavlæringen langt ut i tid er ikke veien å gå. Det gir mindre rom for tilpasset opplæring både for de som lærer lett og for de som trenger mer repetisjon – og vil bidra til å øke, heller enn å redusere, forskjeller.
Bjørnestad har likevel rett i at elevene trenger å oppleve mestring og at det ikke må være en generell forventning om at alle elever skal ha sikker bokstavkunnskap og kunne lese og skrive til jul i første klasse.
Ved å gi elevene mulighet til å lære bokstaver tidlig, blir det også god tid til å følge opp elever som trenger en ekstra innsats. Forskning viser at de aller fleste elevene mestrer bokstaver og å lese og skrive enkle ord innen sommeren i første klasse, og læreplanen har ikke kompetansemål før 2. trinn.
Samtidig må vi ikke «vente og se» når elever har uventa store vansker med å lære bokstaver. Å gi disse elevene målrettet, god hjelp så tidlig som mulig, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre at de opplever mestring og deltakelse gjennom hele skoleløpet.
Arbeid med fag, lek og trivsel i første klasse fremmer læring og reduserer forskjeller.
[ Johanne har fått grove trusler på jobb: – Vi vet aldri hvem vi møter ]