Krigen som forandret alt?

Det er ikke til å holde ut å se et land bli smadret, at mennesker dør, hus og århundrers stolte samfunnsbygging faller. At uunnværlige fornødenheter som bolig, vann og strøm blir ødelagt.

I denne krigen sørger media for at vi så nært får leve med i de enorme lidelsene, vi er på den angrepne siden. Det er hjerteskjærende og må ikke bare ta slutt – det må ikke skje igjen.

Vi må få organisert en verden uten krig. De fleste vil føyse det av; all erfaring viser at det ikke er mulig. Men erfaringen sier like klart at militærvesen og kapprustning ikke gir fred og sikkerhet. Ingen stabil tilstand lokker i det fjerne, og er heller ikke et mulig mål.

Det vi trenger nå er folk som ser verden som den burde være, spør hvorfor ikke, og setter i gang.

Angrepet på Ukraina forandret alt, Europa kunne aldri bli som før, mente man i kor. Men var det ikke bare mer av det samme? Historien begynte ikke 24. februar i år. Krigen hadde startet åtte år tidligere, og den lange krigen øst-vest går hundre år tilbake, som en strid mellom to systemer; kapitalisme og kommunisme.

Den striden har påført befolkningene på begge sider store tap og lidelser, kanskje især det russiske folk. Men problemene ved utøylet kapital- og militærmakt vokser også stadig. Ukraina-krigen er bare en ny omdreining i krigenes lange historie, den vi må befri oss fra før den gjør slutt på alt og alle.

Faren for atomkrig er høyst reell, men blir bare noe som pliktskyldig nevnes. Mange nasjoner deltar ut fra godt forståelig sympati med ukrainerne, men folk evner ikke å ta inn over seg at en atomkrig kan lede til ukrainske nødstilstander over hele kloden. Knapt noen nevner at atomvåpen er forbudt, at de strir mot krigens lover og sedvaner, jfr. dom i Haag-domstolen (ICJ) i 1996.

Vi vet lite om intern tankegang og logikk i militære systemer. Men noen har vært på innsiden og vet hvor fjernt atomstrategenes tankegang er fra realiteter og konsekvenser for verden.

En av dem er den amerikanske forskeren Carol Cohn. I Samtiden i 1988 presenterte jeg hennes funn under tittelen «Vår militære uvirkelighet». Nylig har Daniel Ellsberg beskrevet tombolaen med vår og verdens skjebne i boken «The Dooomsday Machine. Confessions of a Nuclear War Planner» (Dommedagsmaskinen. Bekjennelser fra en som planla atomkrig).

Det burde gi frostrier i ryggmargen når vi hører svenske Carl Bildt si at vi selvsagt ikke skal la oss presse av trusler med atomvåpen. Ved dette årsskiftet bør vi kanskje fremsi ydmyke håp om at vi overhodet får et nytt årsskifte.

Verden trenger freds- og forsoningsprosesser. I vår tid kan vi mye mer om slikt og vet hvor sentralt det er for partene å se hverandres situasjon, og at begge sider er ofre i en felles ulykkelig historie. Jo mer vi utvidet et allerede overmektig NATO, jo sterkere frykt skapte vi i Russland.

Vi kan bedyre våre gode hensikter, men hva opplever de på den andre siden? Og har de ikke grunn til uro? USA er en global militærmakt uten sidestykke i historien. Ifølge amerikanske policy-dokumenter har Russland mye å frykte, senest Rand-rapporten i 2019 «Om å forstrekke og destabilisere Russland» som gikk inn for en ring av baser for USA med langtrekkende rakettvåpen langs Russlands grense.

Vi kunne ha fått balanse og stabilitet i Europa etter at Sovjetunionen ble avviklet. Gorbatsjov ville utvikle samarbeid, men de kreftene som har makten i USA ville heller utvikle unipolar verdensmakt. Russlands ønsker om samarbeid ble avvist, landets advarsler mot å utvide NATO østover ble overkjørt. USA utløste statskupp i Ukraina i 2014 og rustet opp og støttet landets krig mot etnisk russiske deler av landet.

Fagfolk i USA advarte, viste til Russlands sikkerhetsbehov og det utålelige ved å ha USA/NATO på dørstokken. Ukraina har fått betale veldig dyrt for å gi USA altfor frie tøyler. Etter åtte år og 14.000 falne i de østlige provinser kom det russiske angrepet.

Ulovlig, tåpelig og tragisk – men ikke uprovosert.

Verden trenger desperat en snarlig løsning i Ukraina, men vi får den ikke uten å gå i oss selv og se med ærlighet på egen side og våre bidrag til tragedien. Den reelle krigen er mellom øst og vest og begge sider er under FN-pakten forpliktet til å samarbeide om våpenhvile og fred.

Tiden er inne for å slå to fluer i en smekk: Fred i Ukraina samtidig med at den fredelige verdensorden som ble avtalt i 1945 blir gjenopplivet. Det påtrengende nå er enighet mellom medlemslandene om å samarbeide lojalt, respektere sine forpliktelser og gi Sikkerhetsrådet de redskaper, den myndighet som rådet trenger for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet.

I 1945 var det kolonimaktenes FN, de fikk et privilegium ved veto i Sikkerhetsrådet. I dag er koloniene blitt selvstendige stater. NATO-landene utgjør bare 25 prosent av verdens befolkning, utålmodigheten og motstanden mot å herses med er økende i resten av verden.

Det haster med å tenke over alt som vil bli mulig ved gjensidig global respekt og likeverdig samarbeid mellom landene.

Og hvor galt det kan gå uten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen