Kan bli livstruende

Det er heldigvis få som vet hvordan det er å ha barnet sitt innlagt på nyfødtintensiv avdeling på Rikshospitalet. Jeg mistenker at de som har tatt avgjørelsen om å legge den midlertidige helikopterlandingsplassen utenfor dette bygget, ikke er blant dem.

Ansatte og foreldre har allerede meldt ifra om støynivåene. De er uetiske, advarte overlege ved avdelingen Atle Moen i en artikkel fra 2020. De inneliggende barna er ekstrempremature, premature, dysmature og/eller kritisk syke nyfødte. De skal skjermes for stress og støy, men forholdene fra 2020 er ikke gjort noe med.

Moen forteller at noen barn trenger antipsykotiske medikamenter fordi de lever under så stort stress over lengre tid. I en annen artikkel fra 2020 forteller de ansatte at de jobber under uholdbare arealforhold og at «de minste barna føles glemt».

Selv om jeg håper at dette ikke er tilfellet i denne saken, så kan vi anta at de som har tatt avgjørelsen ikke har kjent på kroppen hvordan et liv på nyfødtintensiv er, verken som barn, forelder eller ansatt.

Hvis de visste hvordan det var, ville de aldri ha lagt landingsplassen der.

[ Svevde mellom liv og død på nyfødtintensiven. Nå advarer moren ]

Nylig kunne vi lese at administrerende direktør Bjørn Atle Lein Bjørnbeth ber om at et annet alternativ utredes. Det er fint at Bjørnbeth innrømmer at plasseringen er i nærheten av «spesielt sårbare pasienter», men jeg blir usikker på hvor mye uttalelsen er verdt når han følger opp med at «det er viktig at arbeidet med H0-alternativet (utenfor nyfødtintensiv) ikke mister mye tid» mens det andre alternativet utredes.

Jeg har selv sittet på denne avdelingen på Rikshospitalet med en nyoperert ekstremprematur på brystet og vært frustrert og redd. Jeg pleide å legge pekefingeren min over øregangen til sønnen min, i håp om at jeg kunne skjerme ham for støyen på avdelingen.

Da jeg skulle gå, la jeg ham tilbake i kuvøsen og forlot støyen for en stund. Da sykepleieren som satt hos ham var ferdig på vakt, kunne hen gå hjem og sove i et stille rom.

Vi kunne gå derfra. Det kunne ikke Birk. Det kunne ikke Andrea. Det kunne ikke Mirac og det kunne ikke Hedda. De måtte ligge der, fordi det var det eneste stedet de kunne få hjelp til å overleve.

[ Monica Merli ble politi – broren Roy ble kriminell (+) ]

Å bruke hørselvern som tiltak for den nye støyen, omtaler overlege ved nyfødtintensiven på Rikshospitalet Sverre Medbø som «i beste fall et eksperiment». Jeg vil dra det enda lenger.

Å foreslå å bruke hørselvern på en som er født så tidlig at huden fortsatt ikke tåler berøring, er i beste fall uvitenhet.

Å foreslå å bruke hørselvern på en som er født så tidlig at huden fortsatt ikke tåler berøring, er i beste fall uvitenhet.

Å være født på grensen til hva som er mulig å redde, gjør at balansen mellom livreddende behandling og livstruende komplikasjoner er hårfin og konstant. Inngangen som gir deg næring rett i blodåren kan gi deg infeksjon. Respiratoren som lar deg puste kan skade lungene dine for livet. Støyende alarmer rundt deg gir sykepleier beskjed om tilstanden din, men den kan også stresse deg til hjerneblødning.

Norges sykeste og mest sårbare barn må beskyttes. Støynivået på nyfødtintensiven på Rikshospitalet er allerede på grensen til hva som skal aksepteres, og nå kan det bli enda verre.

Vi frykter at forholdene går fra uholdbare til livstruende. Som overlege Sverre Medbø sier, vi vet ikke langtidseffekten av støyen som de minste utsettes for.

Denne pasientgruppen må vernes.

De kan ikke si ifra selv, derfor er det vår jobb å si ifra for dem. Lytt til oss som har hatt livene våre der. Helikopterlandingsplassen kan ikke ligge utenfor vinduene til Norges sykeste barn.

[ Overlege: – Det er bare barn det dreier seg om, da er det ikke så viktig  ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen