Ekstremisme i rusdebatten

Ifølge Dag Endal, tidligere styreleder i Rusfeltets samarbeidsorgan (Actis), mobbes forbudstilhengere til taushet. Han har vært aktiv i femti år, men aldri sett noe som ligner utviklingen de siste seks–sju årene.

Fordi representanter for kriminalisering møter et stadig tøffere debattklima, våger mange ikke å stå frem, og Endal mener at «ekstreme aktivister ødelegger debatten».

Det er én ting at forbudstilhengerne ikke lenger kan sole seg i glansen av sitt ståsted alene. De har vært vant til det, og det må være nedslående ikke å bli trodd på gode intensjoner.

Men hva er ekstremisme? Ifølge FN er det «ytterliggående forestillinger eller handlinger der vold anses som et akseptabelt middel for å tvinge igjennom dramatiske samfunnsendringer og oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål».

Troen på vold er med andre ord sentral, men setter forbudstilhengere i en vanskelig situasjon.

[  – Til de som mener det er et PR-stunt: Prøv å tilbringe fem uker på rehab ]

Tross alt er det ikke dokumentert at legaliseringstilhengere oppfordrer til vold. I stedet er det Endal og kompani som i 50 år har fremmet en ideologi der volds- og maktbruk står sentralt, uten at målet om et narkotikafritt samfunn er nærmere.

At narkotikabruk i dag er mer utbredt og narkotika mer tilgjengelig enn noen gang, burde fått noen og enhver til å tenke seg om, spesielt etter rusreformrapporten.

Denne viste at straff gjør vondt verre, at offentlig panikk har styrt utviklingen, og at menneskerettsbeskyttelse er relevant.

Men Endal og hans likesinnede vil ikke erkjenne nederlag.

[ Unge menn med kniv som påfører andre livstruende skader, kan selv være de reddeste ]

I stedet fortsetter forbudstilhengerne å støtte straff på tilbakeviste premisser. Heller enn å ta det manglende grunnlaget for straff på alvor, bruker de sin innflytelse til å undergrave rusreformen, og det er ikke uten grunn at debatten blir mer polarisert.

Tilhengerne av forbud bruker sin innflytelse til å undergrave rusreformen, og det er ikke uten grunn at debatten blir mer polarisert.

I den grad offentlig panikk har formet politikken, vil vilkårlig forfølgelse være en realitet. Prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse og frihetspresumsjon vil ikke være tilstrekkelig vektlagt, og straffelinjen vil ha samme problem med menneskerettigheter som tidligere tiders vilkårlige forfølgelse.

Raselover, forbudet mot homofili og andre heksejakter har som fellestrekk at tilhengerne ønsket å fri samfunnet fra påståtte onder. Fordi målet var antatt å hellige middelet, rettferdiggjorde overgriperne de mest horrible handlinger, og det samme kan sies om forbudstilhengerne.

For å redde verden fra narkotikaen har de kastet titalls millioner mennesker i fengsel, gjort rusbruk så farlig som mulig, tilrettelagt for organisert kriminalitet og svartmalt meningsmotstandere. De gode grunnene for å gjøre dette har vært vanskelige å få øye på, men ingenting har fått forbudstilhengerne til å revurdere. Heller enn å svare på kritikk, har undertrykkelsen fortsatt, selv om rusbrukere har krevd menneskerettsbeskyttelse.

Når meningsmotstandere kalles for ekstremister, er det derfor viktig å se på terminologien.

[ Unge menn med kniv som påfører andre livstruende skader, kan selv være de reddeste ]

«Ekstremisme» er et negativt ladet begrep som er åpent for misbruk, men definisjonen overført til norske forhold er klar: Ifølge Store norske leksikon, er «et samfunn som Norge preget av svært bred oppslutning om demokrati, menneskerettigheter og maktfordeling slik dette er nedfelt i Grunnloven», og det vil være «politisk ekstremt» å frata «minoriteter eller opposisjonelle grunnleggende rettigheter, slik disse er definert i Grunnloven og internasjonale avtaler om menneskerettigheter».

Det er dette forbudstilhengerne har gjort. Etter riksadvokatens rapport, er det klart at systematiske overgrep har funnet sted hvert år. Det er også klart at en større blindsone består, og siden 2009 har brukere krevd menneskerettsbeskyttelse.

Slik beskyttelse har de ikke fått fordi forbudstilhengere har motarbeidet rettsstatens garantier. Både Justisdepartementet, Stortinget, og Riksadvokaten har i over ti år vært kjent med behovet for avklaring, men straff videreføres heller enn å belyse omfanget av vilkårlig forfølgelse.

Det er lite sannsynlig at Dag Endal ikke er kjent med dette. I forbindelse med rusreformen er Actis blitt bedt om å støtte avklaring, og sammenhengen mellom offentlig panikk og menneskerettsbrudd er klargjort i over 50 avisinnlegg.

Ingen av disse er imøtegått.

I stedet beskyldes meningsmotstandere for ekstremisme, nettopp fordi de kaller et overgrep for et overgrep. Forbudstilhengerne påberoper seg offerrollen for å slippe å gå i seg selv, men stadig flere ser frekkheten. Bare hyklersk dobbeltmoral opprettholder forskjellsbehandling fra alkohol, og det bør koste å stå for straff på tilbakeviste premisser.

[ Slår alarm etter nye funn om røyking hos menn: – Kan få svært langvarige konsekvenser ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen