I Oslo har det den siste tiden vært flere voldsepisoder der unge menn bruker kniv og påfører andre livstruende skader. Det kan være lett å tenke på de som har valgt dette livet som kriminelle, men prøv å forestill deg hva det ville gjort med deg å vokse opp med konstant frykt. For grov vold er for mange ikke kun noe man leser om i avisen, men noe som rammer en selv og de man kjenner.
Kompetansesenter Rus Oslo har utført en evaluering av tett oppfølging av unge som begår gjentatt kriminalitet i sju Oslo-bydeler, der vi intervjuet både ansatte i bydelene og ungdom som fikk oppfølging. Vi mener at noen av funnene fra evalueringene kan belyse et underkommunisert perspektiv i samfunnsdebatten om knivvolden.
Når det diskuteres hva som skal gjøres med ungdomskriminalitet kjører debatten seg ofte fast i to ytterpunkter: På den ene siden har vi en «myk» tilnærming – kriminalitet skjer fordi ungdommene ikke blir hørt, ikke får sommerjobber og har for få fritidstilbud.
På den andre siden hard retorikk, ønsker om økte straffer og mer politi.
[ Vold i skolen: Ber Brenna komme på banen ]
Flere av de ansatte vi intervjuet var opptatte av et aspekt som er uavhengig av begge tilnærmingene: Hva en livssituasjon preget av frykt for vold og hva det å være vitne til volden gjør med unge mennesker.
Flere ansatte fortalte at de hadde en traumesensitiv tilnærming til oppfølgingen av ungdommene. I noen tilfeller ble dette beskrevet som den eneste konkrete metodikken, fordi det var det de unge hadde behov for.
Hva er så volden et symptom på?
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/HBT2LFWU5NBY7L7IMST66E54FE.JPG)
Noen utsatte barn og unge i Oslo er via sine omgivelser påført traumer som kan minne om dem man ser hos barn som er vokst opp i krigssoner. En ansatt fortalte at alle ungdommene som fikk oppfølging har vært vitne til svært alvorlig kriminalitet. Hen fortalte om en episode som illustrerer dette, en situasjon hvor barn og unge var vitner til en alvorlig voldshendelse der et ungt menneske ble knivstukket i mageregionen slik at innvoller var synlige.
Politi og ambulanse håndterte voldsmann og offer – roller som ofte reverseres ved neste korsvei – og barna som hadde vært vitner ble sendt bort. Informanten fortalte at disse barna ikke fikk tilbud om hjelp til å håndtere hendelsen i etterkant og stilte fortvilet spørsmålet:
«Hvor er disse barnas kriseteam?».
[ Slår alarm etter nye funn om røyking hos menn: – Kan få svært langvarige konsekvenser ]
Bak overskrifter og bilder av blod på bakken i avisene finnes mye mer. Det er tarmer som faller ut, mareritt og psykiske traumer som ikke nødvendigvis er borte selv om det fysiske såret heles.
De blir ikke nødvendigvis behandlet som vitner til en traumatisk hendelse. De får ikke tilbud om adekvat oppfølging. De blir oppfattet som problemet. En del av et miljø hvor dette er forventet.
I ettertid har vi tenkt mye på dette. Hadde vi blitt utsatt for, eller vært vitner til tilsvarende, ville det vært blant de mest dramatiske opplevelsene i våre liv. Vi antar at et hjelpeapparat ville stått klar til å lose oss gjennom det.
Hvordan håndterer man livet når man opplever at man er i konstant fare? Går man på skolen når man er redd for å bli angrepet på veien dit? Lærer man noe i timen når hjernen er innstilt på å slåss eller flykte? Klarer man å snu ryggen til et miljø man vet ikke er bra, men som har ryggen din om det trengs? Bærer man kniv for å skade andre eller for å forsvare seg selv?
Noen utsatte barn og unge i Oslo er via sine omgivelser påført traumer som kan minne om dem man ser hos barn som er vokst opp i krigssoner.
Konstant frykt gjør noe med virkelighetsforståelsen til et barn. Traumer sitter i nervesystemet og ikke i bevisstheten. Hvordan kan man legge til rette for at ungdommer tar gode valg i en livssituasjon der overlevelse er fokus?
Oslo skal være en traumeinformert by. Men det synes tidvis å være en tittel man smykker seg med, fremfor noe som er aktivt fremme i en kollektiv bevissthet. I beste fall gjelder det andre målgrupper enn unge i utsatte livssituasjoner som også begår kriminalitet.
Det er på tide at vi anerkjenner at ungdom som påfører andre traumer også er traumeutsatte og at de behandles som det. «It’s easier to build strong children than to repair broken men», skrev borgerrettighetsaktivist Frederick Douglass.
Forebygging av traumer er forebygging av kriminalitet. Å endre samfunnsstrukturer og omgivelser tar lang tid. Å adressere og håndtere allerede oppståtte traumer på en adekvat måte, er et arbeid som i større grad må prioriteres nå.
Dette skal ikke barn og unge bære på alene. Det er det ingen som er tjent med.