Samme dag som barneminister Kjersti Toppe beklager til foreldre som urettmessig er blitt meldt til barnevernet av skoler når barn har ufrivillig skolefravær, kunne man om kvelden se «Åsted Norge» på TV 2. Der jobbet barnevernvakten for å få et fire år gammelt barn i trygghet etter at det var blitt forlatt av sin fulle far.
Jeg så ikke programmet, men tenker umiddelbart at de to sakene viser hvilket spenn barnevernet må forholde seg til: Fra innkomne meldinger som aldri skulle vært sendt, til alvorlige tilfeller der barn trenger beskyttelse og hjelp.
Førstnevnte beslaglegger store ressurser hos barnevernet, og er ikke minst en belastning for barn og familier som uriktig blir gjenstand for undersøkelser eller hjelp som ikke hjelper. Selv der sakene henlegges, opplever foreldre stress, skam og stigma som følge av slike meldinger. I tillegg svekkes tilliten til skolene og hjelpeapparatet.
At foreldre blir mistenkeliggjort, utslitt og fortvilet er ikke i barnets interesse, og vil ikke få barna raskere tilbake til skolen. At skolene skyver ansvaret for oppfølgingen over på barnevernet i stedet for å selv ta tilstrekkelig grep for å hjelpe barna og familiene, er heller ikke hva barna trenger.
Likevel sendes tusenvis av meldinger til barnevernet i skolefraværssaker der det ikke foreligger grunn til å tro at barnet utsettes for mishandling eller alvorlig omsorgssvikt i hjemmet, slik vilkårene i loven krever.
Vi er mange fagpersoner som har advart mot at skolene bryter sin taushetsplikt og sender uriktige meldinger til barnevernet. Begrunnelsen fra skolene har vært alt fra at det er rutine når skolefraværet når et visst omfang, til at skolen mener barnevernet kan veilede foreldrene eller komme med hjelpetiltak.
I andre sammenhenger kan holdningen «det er bedre å melde én gang for mye enn én gang for lite» være grunnen til at barnevernet kobles inn. Dette til tross for at det ikke finnes holdepunkter for at mange meldinger i seg selv øker sannsynligheten for å oppdage de barna som faktisk befinner seg i reell risiko.
Felles for disse begrunnelsene, er at de er i strid med lovverket. Skolene har taushetsplikt, og det er strenge kriterier som må oppfylles før denne kan settes til side. Slik må det også være, fordi taushetsplikten og folks personvern er en nødvendig forutsetning for at barn og foreldre skal kunne stole på hjelpeapparatet og be om hjelp.
Til tross for strenge unntaksbestemmelser: De mange skolefraværssakene som ender på barnevernets bord, viser at enkelte skoler ikke forstår lovverket eller praktiserer dette feil.
[ Kommentar: Seksåringer skal ikke gråte alene ]
Når vi sier at denne praksisen er dypt problematisk, blir vi ofte møtt med «hva med de sakene der barn lider» eller at barnets rett til beskyttelse må holdes høyere enn foreldrenes rett til privatliv. Jeg har til gode å møte en fagperson som er uenig i at dette er viktig.
Barn trenger at samfunnet har evne til å beskytte dem mot omsorgssvikt. Om foreldrene svikter eller påfører barn skade, skal og må et kompetent system med trygge voksne tre inn. Det er jo nettopp i slike saker at meldeplikten utløses.
Det er også viktig å understreke at skolene ikke skal være sikre på at omsorgssvikt foreligger før meldeplikten utløses. Det er altså ikke graden av sikkerhet, men graden av alvorlighet, skolene må vurdere før de sender melding uten foreldrenes samtykke.
Ofte vil det likevel være mulig å gå i dialog med foreldrene og skape en felles forståelse for veien videre. Men i visse tilfeller må hensynet til foreldrene sees bort fra fordi risikoen for barnet er for stor.
Men det er ikke disse sakene det er snakk om her. Her er det snakk om bekymringsmeldinger som aldri skulle ha vært sendt i saker der barnet ikke kommer seg på skolen – uten at det er grunn til å tro at barnet lider overlast på grunn av alvorlige forhold i hjemmet. I slike saker har foreldrene gjerne bedt om hjelp i lang tid, de fortviler over manglende handling og de opplever å bli mistenkeliggjort eller anklaget for å håndtere situasjonen feil.
De mange skolefraværssakene som ender på barnevernets bord, viser at enkelte skoler ikke forstår lovverket eller praktiserer dette feil.
Ofte tærer sakene på samarbeidet mellom hjem og skole, og i stedet for å reflektere rundt egen praksis, forhold ved skolen og det skjeve maktforholdet overfor foreldrene, sender skolen urettmessig melding til barnevernet.
Tid som kunne vært brukt på å bygge tillit, støtte familiene og lete etter muligheter for positiv endring, blir i stedet brukt på meningsløse undersøkelser og nedbrytende konflikter med foreldrene. Det er alvorlig og går til syvende og sist ut over barna.
Når statsråden nå har tatt grep, er det håp om at både praksis og holdning vil endres ved skolene slik at barn som strever med ufrivillig skolefravær og som ikke får hjelpen de trenger, slipper merbelastningen det er at foreldrene uriktig blir mistenkeliggjort.
Uriktige meldinger til barnevernet er et rettssikkerhetsproblem og til hinder for godt arbeid i skolefraværssakene. Like alvorlig er det at barneverntjenesten belastes med saker de ikke skal eller kan ta ansvar for, og at de må bruke verdifull tid på å saksbehandle undersøkelser og henleggelser.
Dette binder opp ressurser som burde vært brukt på de barna og de familiene som virkelig trenger hjelp: Slike barn som «Åsted Norge» viser oss at finnes, og de ellers mange barna vi vet lider under overgrep, neglekt, alvorlig vold og omsorgssvikt.
Selv der det er behov for veiledning og hjelpetiltak i hjemmet, bør utgangspunktet for slik hjelp være frivillighet, samarbeid og tillit – der man spiller på lag med foreldrene og hva de ønsker. Brudd på taushetsplikt og meldinger i strid med foreldrenes ønsker gir sjelden grunnlag for god hjelp.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
