Jeg fant et bilde her om dagen, fra første skoledag. Jeg husker hvor spent jeg var. Det er enormt hvor store forventninger et barn kan ha til seg selv. Jeg husker jeg tenkte: Hvis jeg bare gjør alt riktig nå, så skal dette gå fint. Å se det lille, anspente smilet brakte fram et minne.
Jeg er seks år gammel, og gråter i gangen utenfor klasserommet. Timen foregår bak døra. Jeg husker ikke hvorfor jeg går der akkurat i dag, eller hvorfor ingen har fulgt etter meg, men det skjer ganske ofte. Jeg husker jeg tenker: «Jeg håper det kommer en voksen». Jeg håper det kommer en voksen som ser at jeg gråter.
Men det kommer ingen.
I sensommer har du i denne avisen kunnet lese om en kraftig økning i antallet klagesaker fra elever som opplever skolemiljøet som utrygt, og fortvilte foreldre rundt om i landet som har barn som ikke vil på skolen. Årets Ungdata-undersøkelse oppgir at én av fire elever gruer seg til å gå på skolen.
[ Flere elever opplever skolen som utrygg: – Vi er bekymret for det vi ser ]
I klagesakene til Statsforvalteren har de aller fleste fått medhold. Det viser at skolen ikke har gjort det den skal for å oppfylle aktivitetsplikten. Den krever at skolen følger med, varsler og undersøker hvis de mistenker eller vet om en elev som ikke har det trygt på skolen. Så hvor er de voksne?
Det er godt kjent at utenforskap og mobbing kan prege et menneske hele livet. At skolen, i tillegg til å være et sted å lære, skal gjøre oss til trygge voksne. Når det ikke skjer, er det veldig viktig at vi plasserer ansvaret der det hører hjemme: Hos skolen, ikke hos eleven.
Likevel ender vi ofte opp med samtaler om elever som faller utenfor. Om de sårbare barna, om barn som «dessverre ikke henger med på de andres utvikling». Men når barn ikke orker å gå på skolen, er det ikke deres ansvar, eller foreldrenes ansvar. Det er skolen sitt.
Kanskje er en del av problemet at de færreste elever vil si høyt at de er venneløse eller utenfor
I våres blusset diskusjonen om utenforskap knytta til russetida opp. Videoer av ungdommer som gråt over ikke å ha fått være med i planleggingen i løpet av de tre årene på videregående, og fortellinger om dem som mistet alle vennene sine i løpet av feiringen, engasjerte mange. I debatten var det likevel flere som sa: «Noen vil alltid være utenfor, uansett».
Jeg er redd for at den holdningen er utbredt. Jeg er redd ansvaret legges på den som ikke passer inn, og at dårlig oppførsel avskrives som noe «elevene må få ordne opp i selv», eller i noen tilfeller som barnets egen feil, som ikke «klarer å tilpasse seg».
[ Foreldre meldt til barnevernet uten grunn: – En stor feil ]
Skolen snakker stadig om at det er nulltoleranse mot mobbing, at ingen skal kjenne seg utrygge. I stedet for å messe om hvordan ting skal være, tror jeg det er like viktig å fortelle om hvordan det er. Du kan nemlig ikke rydde opp i en ukultur hvis ingen tør å si at den finnes.
Kanskje er en del av problemet at de færreste elever vil si høyt at de er venneløse eller utenfor, eller krysse av i et skjema som forteller at de er mye alene. De trenger noen til å se dem. Både opplæringsloven, kommunens strategi og FNs barnekonvensjon er tydelige på nettopp at «alle barn skal bli sett». Men vet skolene hva det betyr? Vet de hvilken enorm oppgave det er at alle skal bli sett, og finnes det ressurser til å få det til?
Det er mange historier om den ene læreren som reddet en elev. Jeg hadde flere sånne. Men det burde ikke være tilfeldig om du blir dratt opp fra dypet eller ikke. For å få til det, trenger vi mer enn handlingsplaner. Den norske skolen kan faktisk putte planene sine et visst sted, om det ikke finnes handling.
[ Pia Tjelta: – Bransjen går i knestående, basert på hva det mannlige geniet mener og vil (+) ]
Lærere må få god nok lønn, så de faktisk ønsker å være lærere – slik at vi ikke ender opp med en stor andel ufaglærte. Trivsel må komme før karakterer, og klassemiljøet må tas tak i hele tida, ikke bare en gang i året ved hjelp av et skjema eller en foreldresamtale.
Hvordan barn og ungdom trives, kan ikke være et sjekkpunkt på en lang liste. Det må være det aller viktigste. Det er jeg sikker på at det finnes utrolig mange kompetente og gode lærere som mener også. Da må de få nok ressurser, tid og rom til å faktisk kunne gjøre den viktigste delen av jobben sin: Å se et annet menneske.
[ DNB-sjefen advarer kundene om tøffe tider. Bytt bank, folkens! ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
