Natur eller arbeidsplasser?

«Uvitende, utakknemlige drittunger, de gir faen i arbeidsplasser og økonomi».

Det er en Facebook-kommentar fra en sak om skolestreikene. Og jeg tror mange unge klima- og miljøaktivister har hørt dette i en eller annen variant.

En av de mange konfliktlinjene i miljødebatten er natur versus arbeidsplasser. Når det er snakk om datafabrikker. Oljeplattformer. Gruver. Er det en naturlov, som setter disse hensynene opp mot hverandre?

Hvem tjener på det narrativet som fortelles?

100.000 klimajobber. Det var et av kravene til skolestreikbevegelsen. Det var og er stor bevissthet rundt behovet for grønne arbeidsplasser i den bevegelsen, men unge miljøaktivister får liksom ikke lov til å være opptatt av arbeidsplasser. Vi blir med en gang plassert i en bås, og dersom vi forsøker å snakke om arbeidsplasser blir argumentene straks latterliggjort og avfeid. For vi vil jo stenge oljekrana. Stanse alle industriprosjekter.

Vi er visst bortskjemte snowflakes som ikke vet hva ekte arbeid er, som lever av den verdiskapningen som skjer på verft langs kysten, som tar eviglange utdannelser og har lommene fulle av petroleumsprodukter stappfulle av mineraler og metaller.

Vi må bli tatt på alvor når vi snakker om behovet for bærekraftige arbeidsplasser. For det er også våre jobber det er snakk om, de som skal skapes i fremtiden.

Samtidig er det åpenbart at vi ikke har vært gode nok, som miljøbevegelse, til å snakke om dette, om rettferdig omstilling, om hvordan vi sikrer at klima og miljøtiltak ikke skjer på bekostning av arbeidsplassene til folk. Det er vi nødt til å bli bedre på, dersom vi skal klare å flytte norsk politikk. Vi må få med oss fagbevegelsen, få med oss de som lurer på om de har en jobb å gå til etter det grønne skiftet.

Nå bor jeg i protestleiren i Vevring, og hele uka har jeg sittet på anleggsmaskinene med lenker rundt livet for å hindre oppstart av gruveprosjektet til Nordic Mining. På torsdag ble jeg arrestert, og fikk en bot på 10 000 kr. Og jeg kommer til å lenke meg igjen.

På fredag ble jeg intervjuet av en NRK-journalist gjennom gjerdene. Midtveis i radiointervjuet sier han: «På vei inn hit i dag tidlig møtte jeg en lokal fyr som kom kjørende og spurte meg om veien til anleggskontoret, siden han var på leting etter en jobb. Hva sier du til ham og de andre lokale som trenger arbeidsplassene?»

Jeg ble ikke overrasket over det han spurte om, selv om det var merkelig at journalisten skulle komme med det som virket som en oppdiktet situasjon for å stille meg til veggs. Det er alltid det de spør om. Og vi svarer jo det samme.

Hva med de arbeidsplassene som allerede finnes, og som avhenger av fjorden? Som kan være i tusenvis av år, dersom de forvaltes riktig?

Gruvene kan sikre folk jobb i 20–30 år. Og hva skjer etter det? Da står fjellet der, sprengt i filler, og da ligger fjorden der, begravd i slam, finknust stein som kunne blitt brukt på andre måter, som kunne vært en ressurs, men som ble for dyr å spare på. Hva skjer da med arbeidsplassene? Min generasjon er opptatt av jobber. Men jeg tror vi har et helt annet tidsperspektiv enn mange av de som tilhører vår foreldregenerasjon.

Menneskeheten har aldri før stått i en krise som ligner den vi nå er i. En krise som truer hele vår eksistens og vårt livsgrunnlag. Dette er ikke overdrivelser, det er ikke skremselspropaganda og dommedagsprofetier. FN varsler kode rød for menneskeheten.

Mange av dere som står her husker året 1970. Selv var jeg ikke engang påtenkt. Siden det året har 2/3 av verdens dyr forsvunnet. Og trenden er akselererende. I Norge har vi, det siste tiåret, bygget ned 10 fotballbaner med villmark hver eneste dag. Jeg kunne også snakket lenge om alle klimamålene vi aldri nådde og hvor langt unna vi er å nå 2030-målene. Jeg kunne snakket om alle artene som er nær utryddelse, om havet som blir stadig mer oksygenfattig og nærmer seg et vippepunkt, om tundraen som tiner, om Arktis, som uansett hva vi gjør og hvor mye vi klarer å kutte, vil bli forandret til det ugjenkjennelige.

Men alt dette vet vi. Det er den kunnskapen vi må tørre å la oss overvelde av. Det er den virkeligheten aktivistene i Vevring lever i. Vi må alle begynne å leve i samme virkelighet.

Vi skal igjennom et raskt, grønt skifte, og behovet for en radikal snuoperasjon i norsk industri og økonomi bygger på to ting:

1) Samfunnet er i endring, og uavhengig av om man tenker på klima og miljø eller ei, så må norsk industri gjennom en stort hamskifte. Om under tre tiår skal verden ha netto null utslipp. Det vil ikke være rom for norsk olje og gass. En omstilling vekk fra olja er like viktig for arbeidsplassene som for miljøet. Dersom vi skal bli med på den grønne bølgen, bygge opp industrier som har en plass i et nullutslippssamfunn, da må vi starte nå. Vi kan ikke peke på alle andre og forvente at de drar lasset, og fortsatt tro at vi vil være verdensledende innen offshore-teknologi og annen industri når det skal skje på naturens premisser. De grønne togene forlater perrongen, og med mindre vi hiver oss rundt og blir med, henger Norges konkurransefortrinn og eksportsektor i en tynn tråd.

2) Og: Vi avhenger av naturen. Derfor sitter jeg på den gravemaskinen, og ble sittende da politiet ba meg gå. Derfor ble jeg båret inn i en politibil og kjørt av gårde, derfor fikk jeg en bot på 10 000 kroner. Derfor kommer jeg til å lenke meg på nytt. Fordi fjorden er ikke vår. Naturen er ikke vår å sprenge, drenere, forgifte og asfaltere. Hva gir oss rett til å ødelegge livsgrunnlaget til fremtidige generasjoner kun for å skvise mest mulig profitt ut av hver eneste kvadratmeter?

Det grønne skiftet har en pris. Men er det alltid naturen og fremtidige generasjoner som må betale den prisen? Er det enten det eller arbeidstakerne? Eller kan vi stille strengere krav til utbygger, investorer og stat? Kan vi bli enige om at en større del av verdiskapningen fremover må skje på bekostning av selskapenes profitt, at det må bli dyrere og vanskeligere å rasere urørt natur?

Jeg håper det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen