Alt vel med far og barn?

Det er mange interessante perspektiver i den pågående debatten som har oppstått i lys av undersøkelsen som viser at 48 prosent av norske mødre tar ulønnet permisjon. Det slår meg imidlertid at de fleste debattinnlegg er ført i pennen av foreldre som opplevde at en tredeling eller lang pappaperm fungerte godt, kanskje utmerket.

Det fører til en lite nyansert debatt.

En konsekvens av dette er at nesten ingen tar tak i det som kvinnene i undersøkelsen faktisk oftest omtaler som årsak til at de tar ulønnet permisjon: At de ønsker at barnet skal få være hjemme lenger.

Legg merke til at det ikke er at mor skal få være hjemme lenger. Kanskje kan det bety at tredelingen ikke fungerer for en del foreldre – at partner av ulike årsaker ikke kan ta sin del av permisjonen og ikke får overført tiden til fødende mor.

Det kan også hende at disse familiene faktisk benytter seg av tredelingen, men at partner tar ut permisjon senere. De kan nemlig søke om å ta ut fedrekvoten senere, frem til barnet er tre år. Atter andre jobber kanskje en turnus som gir en måned fri mellom jobbperioder, noe som gir mange lange perioder med kvalitetstid sammen.

Disse perspektivene er nesten fraværende i debatten, slik jeg har fulgt den.

I stedet har jeg lest innlegg om at kanskje flere bør spørre arbeidsgiver om tilrettelegging, kanskje flere mødre bør slippe kontrollen og gi far mulighet til å være en varm og tilstedeværende primæromsorgsperson.

Jeg har også lest innlegg hvor skribenten lurer på om vi ser husmoridealets comeback til tross for at kvinner i snitt tar 16,4 uker ulønnet permisjon med stadig færre barn per kvinne. Det strenge fokuset på likestilling hindrer oss kanskje i å diskutere andre viktige aspekter.

Inntil politikerne prioriterer en bedre barnehageøkonomi med en bemanningsnorm som dekker hele dagen, så bør det ikke komme som en overraskelse at en del foreldre ønsker å vente med barnehagestart – og dette uten å bli anklaget for å dyrke et 50-tallsideal eller at mor hindrer far i å delta i småbarnsomsorgen.

Å skjære alle over én kam er polariserende og fordummende.

Vi kommer etter all sannsynlighet ikke frem til noen løsninger ved å skape slik avstand, og vi bør heller ikke betvile at ikke alle barn har godt av å begynne i barnehage ved permisjonens slutt.

Tilknytning til arbeidslivet kan være veldig positivt for den enkelte – og for fellesskapet. Derfor bør vi kanskje se på løsninger som også passer for kvinner som ønsker å være hjemme med barn lenger enn sju måneder. Vi kan jo ikke nekte folk å ta ulønnet permisjon hvis de er overbevist om at barnet ikke er klart for barnehage ennå, eller legge restriksjoner på hvordan de tenker og handler.

Mange mødre kjenner nok på at verdiene endres litt etter fødsel. Det betyr ikke at de lar seg definere av sitt kjønn. Det betyr bare at det er slik de ønsker å prioritere nå. Og her er det lov å være uenig. Men ingen kan bestemt si noe om hva som er rett for andre familier basert på egne erfaringer om organisering av omsorgen for små barn.

Da er det mer hensiktsmessig og potensielt mer lønnsomt om vi forsøker å forstå. Og det begynner med å anerkjenne at svært mange i undersøkelsen oppgir som årsak at de ønsker at barnet skal få være hjemme lenger, fulgt av amming og manglende barnehageplass.

Det tredje punktet har hatt høy synlighet i debatten. Mange foreslår løpende barnehageopptak, selv om det ikke nødvendigvis vil føre til endringer hvis vi antar at de likevel ville vært hjemme fordi de mener det er i barnets interesse.

Jeg undrer meg også over hvilke konsekvenser dette har for de ansatte og barna på avdelingen, når de kanskje hver måned må ha tilvenning, som forskere fra NTNU nå anbefaler skal inkludere besøk over tid og deretter foreldreaktiv tilvenning over fem dager. Det høres etter mitt syn litt forvirrende ut for små barn som aller helst skal ha forutsigbar omsorg.

Kort sagt er dette er komplekse greier vi foreldre og politikere bør overlate til profesjonelle.

Debatten bør i mindre grad basere seg på antakelser og forsøk på å overføre gode erfaringer til andre uten at vi vet nok om hvem det er som tar ulønnet permisjon og hvordan hverdagen deres er.

Hvis vi lytter til det vi må anta er en rimelig heterogen gruppe, kan det også hende at alt er vel med far og barn, selv om det ikke passer puslespillet vi så for oss.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen