Tidligere denne måneden, midt i det allerede dystre nyhetslandskapet, fikk verden en ny rapport om klimakrisa i handa. FNs klimapanel lanserte del to av sin sjette hovedrapport.
Denne tydeliggjorde hvor urettferdig klimakrisa er: De som har det minste historiske ansvaret for klimakrisa er også de som blir hardest rammet av konsekvensene. Rapporten beskriver hvordan de skjeve maktstrukturene fra kolonitiden har betydning for hvilke grupper som blir mest påvirket av klimaendringene i dag.
FNs klimapanel (IPCC) har nemlig konstatert at hvor sårbar du er overfor konsekvensene av klimakrisa avhenger både av hvor fattig du er, statusen din i samfunnet og arven fra kolonialismen. Kolonialisme har gjennom tidene tvangsforflyttet urfolk og det har forstyrret flere betydningsfulle forhold mellom mennesker og natur.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/YV2RHU3GMVAZRDVTSQM3TRPN7U.jpg)
Fram til midten av 1900-tallet drev Norge en streng assimileringspolitikk mot samene, og arbeidet aktivt for å utrydde bruken av samiske språk. Samiske områder ble kolonisert og ressurser beslaglagt. Først i 1980-årene fikk samene, etter en lang kamp, rett til å utforme egne politiske og kulturelle rettigheter. Men kolonisering skjer fortsatt i Norge i dag. Det som er annerledes denne gangen er at samene nå skal måtte tåle byrden av beslaglegging og naturinngrep for et felles gode – nemlig å løse klimakrisa, som de for øvrig ikke har vært med på å skape.
Tidligere sametingspresident Aili Keskitalo har beskrevet deler av det norske grønne skiftet «som grønn kolonialisme i forkledning». Stadig oftere kan vi lese i avisa om utbygging av vindmølleparker og gruvedrift som kommer i konflikt med samenes tradisjonelle bruk av egne hav- og landområder.
Et tydelig eksempel på grønn kolonisering er vindmølleparken på Fosen i Trøndelag. Samene fra Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida saksøkte driftseierne av vindmølleparken for brudd på urfolks rett til egne reindriftsområder. Til tross for at de berørte reindriftseierne og Sametinget protesterte mot prosjektet lenge før utbyggingen begynte, ble de to anleggene likevel ferdigstilt i 2019. Da kan man lure: Hvor mye makt har samene i saker som direkte påvirker deres liv og framtid? Tydeligvis veldig lite når det gjøres irreversible naturinngrep lenge før samene i det hele tatt får prøvd sin sak i retten.
Saken ble senere tatt opp av Høyesterett, og i 2021 fikk samene medhold i retten – en stor seier! Endelig ble det anerkjent juridisk at storskala inngrep i reindriftsområder er et brudd på samenes rettigheter. Likevel står vindmøllene fortsatt og surrer på Fosen i dag.
Hvilke stemmer som er innflytelsesrike i samfunnsdebatten handler om makt: Makta til å legge premisser for diskusjon, makta til å sette agendaen og makta til å definere hva som er riktig. Vi fratar samene makt når deres stemmer ikke blir hørt, spesielt i saker som har en kraftig og direkte innvirkning på deres liv.
[ Da Tegnehanne delte den traumatiske opplevelsen, tok kommentarfeltet fyr. Så ringte sykehuset (+) ]
Naturinngrep går ofte hardt ut over samiske næringer og levemåter. Selskaper sender inn søknader, inviterer på høringer, og gjennomfører konsekvensutredninger som kun ser innvirkningene av sitt enkelte prosjekt. Men etter at flere slike prosjekt er godkjent, er naturinngrepene langt større enn det hver enkelt konsekvensutredning viser.
Uten et helhetlig bilde vil de reelle kostnadene aldri komme fram når man prøver å regne ut konsekvensene av utbygging i såkalt «urørt natur». Realiteten er at det blir lite igjen til tradisjonell reindrift etter en lang historie med utbygging av hytteområder, kraftledninger, vannkraftverk og annen infrastruktur. Det er viktig at vi verner om de få urørte områdene som er igjen.
Heldigvis har vi også fått noen gjennomslag på dette området. For to uker siden trakk Statsforvalteren i Troms og Finnmark tilbake byggetillatelsen til gruveselskapet Nussir ASA for utbygging i Repparfjorden, hvilket var en stor seier. Nå må tillatelsen behandles på nytt, og det ser ikke ut som om Nussir kan starte opp i nærmeste fremtid. Å verne en fjord mot gruvedumping og skadelig forurensning, i hvert fall midlertidig, er et svært viktig steg i riktig i retning for norsk natur- og klimapolitikk.
[ – Jeg tenkte: Nå må jeg forsvinne (+) ]
Natur- og klimapolitikken vi fører i dag vil bestemme framtidig levestandard for vår egen og kommende generasjoner. Det er helt vesentlig at den er rettferdig, med en likeverdig fordeling av byrder og goder.
Rapporten fra FNs klimapanel er historisk. Kolonialisme er blitt eksplisitt og utvetydig knyttet sammen med klimaendringer. Denne klimaurettferdigheten forsterkes av kolonialisme forkledd som noe nytt: Det grønne skiftet.
Det nytter ikke å unnskylde naturinngrep med et edelt formål når prosessen og maktforholdet underveis er urettferdig. Det er langt på overtid at politikerne fører en ambisiøs klimapolitikk, fri for kolonialisme.